ta fatt på å sette kajakkene i sjødyktig stand. Men først flyttet vi teltet helt inn i en lun krok av det kosset vi ligger ved, så vi fikk et riktig koselig hus, hvor vinden ikke når oss, og vi kan innbille oss at det er stilt ute, enda det blåser en hel «møllebris» av SV (rv.). Å få sprettet trekket av kajakken og få det i teltet for å lappe det var snart gjort, og så holdt vi da en stille hyggelig pinsekveld her inne. Snart kom kokeapparatet i sving, vi fikk en rykende lapskaus til middag, og neppe noen av oss beklaget sterkt at vi ikke var på vandring; det lar sig ikke nekte at det er godt å kunne ligge i ro stundom også. Trekket var snart lappet og ferdig. Så måtte jeg da ut og se å få fikset op spileverket. De fleste surringene er så slaknet at de må surres om; det blir ikke lite arbeide: der er minst 40 surringer som må tas op og surres på igjen. Imidlertid er det bare et par spantestykker som er splintret, så det skal med letthet bli like godt igjen. Johansen sprettet så av trekket på sin kajakk, og idag skal det lappes. Når begge spileverkene er i stand og trekkene på, er vi ferdig til å dra videre og til å møte enhver vanskelighet, det være sig råker, klarer eller åpne sjøen. Det vil bli en velsignet trygg fornemmelse å ha kajakkene i slik stand, det vil ta bort denne evindelige engstelsen for å møte råker som ikke er til å komme over, og nu forstår jeg ikke at noe skal kunne hindre oss fra snart å nå land. Det kan vel ikke trekke så lenge ut før vi møter råker og vann nok til å ro oss frem i. Ille blir det ellers med de hundene vi kan ha igjen da, det blir vel å skille sig ved dem. Hunde-lonsene blev igår kveld halvert, så vi ennu har av «Pan» til ikveld; men så får nok «Klapperslangen» til. Da har vi seks hunder, som vi vel kan beholde i fire dager, og ennu komme godt frem med. — — Pinse — å, det er noe så underlig sommerlig deilig ved det ordet! Det er sårt å tenke på hvor vakkert og godt de nu har det derhjemme, og så ligger vi her fremdeles i is og vind og gråvær .... Idag er nok lille Liv hos mormor til middag — i dette øieblikk holder de vel kanskje på å pynte henne i ny drakt til å ta avsted. Ja ja, den tid kommer vel også da jeg kan være med; men når? Ut og klem på med surringene, så blir det vel!»
Så arbeidet vi da de følgende dager med iver på å få kajakkene ferdig. Vi unte oss mest ikke tid til å spise; det kunde gå tolv timer mellem hvert mål, og arbeidsdagen varte ofte hele døgnet. Like fullt
