synes vi vi er vel berget; — samme landet som for Payer stod som den visse hungersdød, om han skulde blitt der og ikke hadde funnet «Tegetthoff» igjen. Men han hadde jo heller ikke flakket to og en halv måned om i drivisen mellem 83° og 86° uten å øine et liv så godt som.
Som vi igår morges skulde bryte leir, hørte vi med ett ismåkens iltre skrik over oss — og der seilte to stykker like over hodene våre, hvite og vakre. Jeg tenkte på å skyte dem, men synes i grunnen det er vel lite å få bare én slik fugl for hver patron; de fjernet sig også straks igjen. En stund senere hørte vi dem enda en gang. Mens vi nu idag ligger her i posen og venter på frokosten, hører vi et grovt, hest skrik over teltet, noe likt kråkemål; jeg skulde tro det har vært en måke.
Er det ikke rart med det: Når som helst jeg har vært våken har jeg sett solen smile inn til oss gjennem silkeveggen, og her har vært så varmt at jeg har ligget og drømt sommerdrømmer, fjernt fra råker og slit og endeløst strev — å, som livet i slike stunder synes fagert, og fremtiden ligger lys! Men ikke før tørner jeg ut klokken halv ti, for å koke, før solen slører sig tett til og forsvinner, og så begynner snerusket å drysse og drive. Slik er det næsten hver dag nu. Er det fordi hun vil ha oss til å legge oss fore her og vente til hun bringer sommer og is-slakning og åpent vanne? vil spare oss alt dette slit med å finne vei gjennem det fortvilede råk-nettet? Nødig skulde jeg se at vi måtte legge oss fore, selv om vi kanskje kunde klare det for matens skyld, når vi slaktet alle hundene og tærte på dem, og dessuten kunde få noe vilt. Men det blev lovlig sent vi da kom til å nå Spitsbergen, muligheten for en overvintring der var sikkert ikke fjern, og de der hjemme vilde få nok et år å vente.»
«Søndag den 2. juni. Så skulde det altså bli på pinsedag denne bok[1] sluttet. Minst hadde jeg trodd vi da ennu skulde være i drivisen uten a ha sett land; men skjebnen kjenner ikke barmhjertighet, lar sig ikke mildne eller endre — —- Den råken vi stanset for i forgårs ség ikke sammen, men åpnet sig, så der var en stor sjø her vestenfor oss, og vi bodde på et flak midt i svarte havet, uten overgang på noen kant.
Så blev det da til det som vi så lenge har truet med å gjøre: vi måtte
- ↑ Den første dagbok jeg brukte på sledeferden.
