til frokost både av smør (50 gr.) og aleuronatbrød (200 gr.).[1] Vi får holde oss til vekten herefter og måle knapt ut, for å være sikker på at nisten skal strekke til, og så vil jeg gjøre et nøiaktig overslag over hvad vi nu har tilbake, før vi drar herfra.»
«Onsdag den 5. juni. Vi ligger fremdeles på samme sted; men forhåpentlig har vi nu ikke lenge igjen før det påny bærer i vei. Det er sommerlig deilig å sitte ute og arbeide, og bli bakt i solen, og se bortover sjøen og isen, hvor det glitrer i bølger og sne. — — Igår felte vi det første vilt; det var en ismåke, som fløi over teltet. Det fløi ellers måker her i hele går, vi så op til fire stykker på én gang; men de holdt sig på avstand. Jeg var en tur efter dem, og drev det til å bomme med rifle på én; altså en patron bortkastet, og det må ikke gjenta sig. Hadde vi lagt oss efter det, vilde det vært lett å få flere måker; men det er for lite et vilt, og så er det for tidlig å begynne å bruke op skytegreiene nu. I klaren her så jeg en sel, Johansen så også en, og narhval både så og hørte vi. Her er liv nok, og var kajakkene i stand så vi kunde ro ut på vannet der, blev det vel råd til å få noe også. Ellers har det ingen nød ennu; vi har mat, og det er bedre å nytte tiden til å komme frem; bare til hundene kunde det være godt å få noe storvilt, så vi slapp å slakte flere før det blev slutt med isferden og vi for alvor kunde gå i kajakkene. Igår måtte vi slakte «Klapperslangen»; han gav fem og tyve lonser; det er til fire dager for de seks hundene som er igjen.» Disse slaktninger falt nu helt og holdent under Johansens gjøremål; han hadde opnådd slik ferdighet i det at han med et eneste stikk av min lange lappekniv gjorde ende på dyret, så det ikke fikk tid til å gi lyd fra sig, og på få minutter hadde han ved hjelp av kniven og vår lille øks lemmet det op i passende stykker. Hundene åt vel med sig, og det eneste som lå igjen efter slikt et måltid var som regel noen hårdotter hist og her bortefter isen, noen klør og kanskje en vel avgnaget hundeskolt. «De begynner å bli temmelig forsultne, bikkjene nu. Her i forgårs åt «Lillereven» op tåstroppen og renskinnet (som ligger under
foten) og litt av treet med på Johansens ski, som den hadde fått revet
- ↑ Inntil denne dag hadde vi spist som vi selv lystet, uten å veie ut. Det viste sig nemlig at vi allikevel ikke spiste mer enn det jeg oprindelig hadde regnet for dagen (1 kilo tørr proviant). Nu minsket vi en god del på disse dagsrasjoner.
