men før jeg fikk patronen i, var den borte igjen. Det begynner å bli livlig her nu; det er unektelig hyggelig å se så meget liv, en får mere følelsen av at en nærmer sig land og blidere egne. Senere så jeg en sel på isen; det var en liten snadd, som det skulde vært deilig å ha fått, men før jeg riktig fikk sett hvad det var, forsvant den i vannet. Klokken 10 holdt vi middag; for å spare tid vil vi nu ikke lengere holde den i posen, siden vi har foresatt oss for hundenes skyld å korte dagsmarsjen av til åtte timer eller så. Klokken 11 drog vi videre, og klokken 3 stanset vi og slo telt.
I horisonten foran oss har vi en blåne som er så skarpt begrenset og holder sig så stadig på samme sted at den må være enten over åpent vann eller over mørkt land. Vår kurs bærer nettop på den. Den er et godt stykke borte, og det vann den står over kan neppe være lite; jeg kan ikke lett tenke mig annet enn at det er under land. Gid det bare var så! Men mellem oss og der ser det ut til å være nok av råker, efter himmelen å dømme.
Isen er nu om dagene fremdeles den samme neppe vintergamle, hvor det er umulig å finne brukbar is til koking. Det forekommer mig som om den, om mulig, er enda tynnere her, med tykkelse på en to—tre fot. Hvordan dette skal forklares er jeg i villrede med ennu.»
«Fredag den 31. mai. Det er underlig: siste mai! Den måned altså også gått uten at vi har nådd land, ikke sett det en gang. Juni skal vel ikke også gå på samme vis? Å nei, nu kan det umulig være langt igjen. Jeg synes alt tyder på det. Isen blir tynnere og tynnere, mere og mere liv ser vi omkring oss, og forut er denne blånen av vann eller land, hvad det nu er. Igår så jeg to seler i to små råker; en fugl, sannsynligvis en havhest, fløi over en råk her igår kveld; og ved middag igår støtte vi på friske slag efter en bjørn med to små unger, de hadde fulgt langs med en råk. En skulde tro der var utsikt til ferskmat i slike omgivelser — skjønt ingen av oss, merkelig nok, har noen synderlig lengsel efter ferskt; vi synes vi har det så godt med den maten vi har. Men for hundene vilde det jo være en stor ting; igår kveld måtte vi igjen slakte, denne gang var det «Pan», vår beste hund. Der var ingen råd, han var helt utslitt og orket ikke stort mere. Nu kan vi igjen gå i tre dager på den mat vi fikk av ham til de syv hundene som er igjen.
