Det er rent uventet så opbrutt denne isen er — fullstendig pakk-is,
når det ikke var for enkelte større flak eller flater innimellem. Til
enkelte tider igår trodde jeg mest vi måtte opgi håpet om å komme
lenger; for det var å se ut over et kaos av isklumper og snesørpe, rotet
sammen i åpent vann. Å hoppe fra stykke til stykke i slikt farvann
med hunder og to tunge kjelker efter sig er ikke nettop lett; men ved
å lete og prøve sig frem blev det da til slutt råd til å komme over
denne gang også, og efter en stund gjennem skruvl og stygghet kom
vi gjerne inn på flater igjen.
Igår kveld kom vi inn på en strekning med gammel is, som vi nu ligger på; men hvor langt den strekker sig forover er ikke godt å si. Vi slo leir klokken halv syv eftermiddag og hadde da atter fersk is til kokeapparatet, hvad der unektelig var en hyggelig avveksling for kokken — vi har ikke hatt det siden den 25. mai. I natt er det røket op med en ufyselig vind fra S, som blir slem å gå mot. Det er meget stygge-vær her; overskydd næsten hver dag, og så vind, tilmed sønnenvind, det vi minst av alt ønsker nu. Men hvad skal vi gjøre? Legge oss fore har vi knapt råd til; det er vel ikke annet for enn å klemme på.
Tok igår middagshøide; vi skulde være på 82° 21’ n. br., og enda ikke et skimt av land; dette blir mer og mer gåtefullt. Å, hvad gav jeg ikke for endelig å sette fot på fast grunn! Men tålmod, tålmod, alltid tålmod.»
