Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/85

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

jeg hadde ment det vilde være av høieste viktighet for oss å ha nådd under land. Nu begynte jeg næsten å ønske at det var en måned eller mer senere, kan hende isen da blev slakkere her, med mange åpne klarer og råker, så en for en stor del kunde komme frem i kajakk. Ja, hvem kunde vite! Denne tynne skrøpelige ny-isen så ut til litt av hvert, og blåner av råker såes på himmelen i alle retninger, men mest der langt langt forut. Den som bare var der, den som bare var under land! .... kanskje — når alt kom til alt, skulde vi til slutt bli nødt til å vente her i isen over den tid da mildværet og førefallet kom for alvor, — i denne dype sneen vilde vi jo da knapt komme frem. Men hadde vi mat nok til å vente så lenge? Ja, det var vel mer enn tvilsomt. — Som jeg stod i disse triste tanker oppe på et høit koss og så utover isen sydefter, råk i råk, skrugar efter skrugar, hørte jeg med ett den velkjente lyd av hvalblåst fra en råk like bak mig. Der var svaret på mine sorger — sulte skulde vi da ikke, dyr er her da, og børser og harpuner har vi gud skje lov, bruke dem kan vi vel også. Der gikk en hel flokk narhval i råken og pustet og blåste uavlatelig. Da noe høi is for en stor del dekket dem for mig, så jeg bare av og til de grå ryggene, som de hvelvet sig over den sorte vannflaten. Lenge stod jeg og så på dem, og hele tiden holdt de på. I grunnen var jo utsiktene ikke så dårlige enda, og imidlertid hadde vi ikke annet å gjøre enn ikke å ense råkene, men se å holde vår kurs SV eller SV t. S over dem, og drive på fremover som vi best kunde. Og med det forsett vendte jeg tilbake til kjelkene. Ingen av oss hadde dog synderlig tro på at vi skulde komme noe videre frem; gladere og gladere blev vi derfor efter hvert som det led, og vi så at det gikk nokså glatt, tross våre utslitte hunder.

Mens vi om morgenen holdt på mellem noen råker, fikk jeg med ett se en sort tingest komme farende gjennem luften; det var en teist, som kretset flere ganger rundt oss. Ikke lenge efter hørte jeg en underlig lyd, likesom tuting i et bukkehorn eller noe slikt, i sydvestlig retning; jeg hørte det flere ganger, og Johansen blev også vår det; men jeg kunde ikke klare det. Et dyr måtte det nu iallfall være, da mennesker neppe ferdes nær oss her.[1] Litt senere kom en havhest seilende

og fløi omkring oss like over våre hoder; nu tok jeg børsen frem;

  1. Det var utvilsomt sel, som hyppig utstøter lyd omtrent som et langtrukkent «ho».