mot råker av verre slags; især var blånene uhyggelig mørke og stygge vestenfor og østenfor oss. Klokken 7 kunde jeg også se en stor råk forut, som strakte sig vest og øst så langt øiet rakk fra det høieste koss. Den var bred, og så verre ut enn noen av de tidligere. Da hundene var trette, dagsmarsjen hadde vært god, og vi hadde en ypperlig teltplass like ved hånden, slo vi leir.
Under frokosten idag var jeg ute og tok en middagshøide; den viser at vi ikke har skuffet oss; vi er på 82° 30’, kanskje enda et minutt eller to sydligere. Men merkeligere og merkeligere er det at vi ikke ser noe tegn til land. Jeg kan ikke forklare mig det på annen vis enn at vi er noen grader lenger øst enn vi antar.[1] At vi skulde være så meget lengere vest som det må til for å gå helt klar av Petermanns Land og Oscars Land og ikke få et skimt av dem en gang, holder jeg for en umulighet. Påny har jeg sett på våre tidligere observasjoner, påny gjennemgått vårt bestikk, vindforholdene, og alle muligheter for drift i de dager som gikk mellem siste sikre lengdeobservasjon (8. april) og den dag da vi ifølge bestikket antok oss på 86° ø. l. (13. april); men det må være utenkelig at der skulde finnes noen svær feil; så stor en drift kan isen vanskelig ha hatt nettop i de dager, når vårt bestikk ellers har passet så godt med observasjonene.
Igår kveld blev «Kvikk» slaktet. Stakkar, hun var helt utslitt nu og trakk lite eller ingenting. Det gjorde vondt å skulle skilles fra henne; men hvad var det å gjøre ved det? Om vi får ferskmat, vilde det nok tatt tid å få henne i full stand igjen allikevel, og da hadde vi kanskje ikke mere bruk for henne; og så fikk det skje. Men stor var hun, og mat gav hun for vel tre dager for de åtte hundene som er igjen.
Jeg er i en stadig forundring over den is vi farer i her. Den er slett og fin, bare med mindre opbrutte stykker liggende utover her og der, og så med større hauger eller mindre skrugarer inniblandt; men altsammen is som knapt er vintergammel, og iallfall er dannet siden siste sommer. Det er rent sjelden å støte på en liten eldre strekning, eller endog bare et gammelt flak som har ligget en sommer over —
så sjelden at på våre siste teltplasser har det vært uråd å opdrive
- ↑ Vi var ganske riktig omtrent 6 ½° lenger øst enn vi trodde. I virkeligheten hadde jeg jo også den 14. april forutsatt at den lengde (86° ø. l.) jeg da antok, var for vestlig.
