kjelkene. Rett som det er, bærer det overende i snekavet, og så må en se til å redde sig op på skiene igjen. Slik går det uavlatelig, og jo lenger det lir dess verre blir det. Til slutt går en og sjangler på skiene av tretthet, aldeles som en var full. Især er gangen slem for anklene, ved den evige ustøheten og vrikkingen på upåbundne ski i ujevnt lende, og mangen dag har de vært stygt hovne. Fremover siger det dog, og det er jo hovedsaken, om så benene blir aldri så møre og såre. Men hundene blir også utkjørte, og det er verre.
Idag har jeg regnet ut observasjonene for igår, og finner til vår glede at lengden er 61° 27’ (bredden var 82° 52’). Vi er altså ikke drevet vestover, men er kommet omtrent syd efter kursen. Min stadige frykt for å drive av forbi landet viser sig følgelig ugrunnet, og vi må kunne gjøre regning på å nå det nu en gang. Kan hende vi kan være lenger øst enn vi tenker; men lenger vest tror jeg ikke der er noen sannsynlighet for at vi er. Når vi altså ennu holder et stykke rett syd og så sydvest, så må vi treffe land, og det kan umulig ta mange dager.
Isen foran oss ser fremkommelig ut; men efter himmelen å dømme er der nok en del råker et stykke frem. Det gjelder bare å få karet sig over dem; jeg vilde nødig ta på å sette kajakkene i stand nu, og hefte bort tiden, før vi har nådd land og fått den faste landis å gå på; da kan vi gi oss bedre stunder. Begge to trenger en dugelig utbedring både av spileverk og betrekk. Nu vil jeg helst bare dra på, og nytte hundene mens vi ennu har noen.
En hyggelig søndagsmorgen i teltet idag. Disse observasjoner setter mig i godlag, jeg synes livet ligger så lyst foran oss. Snart må det bære med god fart over åpent vann. Å, så godt det skal bli å få bruke kajakk-åre og børse, istedenfor dette evindelige slitet med kjelkene! Ja, og så slippe denne stadige skrikingen til hundene om å dra i; det er så det river og sliter i øre og hver nervetråd i kroppen på en.»
«Mandag den 27. mai. Like fra morgenen igår så vi blåner av vann på himmelen, de samme vi hadde sett dagen før, og jeg holdt kurs rett på det strøk hvor det efter blånene å dømme skulde være mest sammenhengende is. Utover eftermiddagen møtte vi da også den ene råk efter den andre, slik som himmelen hadde varslet. Mot kvelden var det lett å se på den mørke luften foran at vi nærmet oss
