Men alt har en ende, og så hadde også dette. Efter enda to og
en halv times slit hadde vi den siste råken bak oss, og foran lå en
deilig slette. Alt i alt hadde vi nu holdt på i henimot tolv timer med
dette råk-nettet, og dessuten hadde jeg vært ute i tre timer forut,
det gjør tilsammen femten timer. Utkjørte og våte var vi; hvor mange
ganger vi hadde trådt igjennem det lumske snedekket som skjuler
vannet mellem isstykkene, så en tror det er fast is, er ikke mulig å
si. En gang om morgenen var det så nær blitt en alvorlig historie
for mitt vedkommende. Jeg gikk på ski trøstig frem over — som
jeg trodde — solid is, da med ett hele grunnen begynte å synke under
mig; heldigvis var det noen isstykker i nærheten, som jeg fikk kastet
mig op på, mens blåe sjøen slo sammen bak mig over sneen jeg hadde
stått på. Det kunde blitt en lengere svømmetur, som hadde vært mindre
lystelig i den snesørpen, helst da jeg var alene.
Så drog vi da endelig frem over sletter. Men lykken skulde ikke vare lenge; på det mørke skybeltet på himmelen så vi at vi hadde en ny råk forut. Klokken 8 om kvelden var vi der. Å dra langs med den noe lengere stykke for å finne overgang var jeg for sliten til, især da der var tegn til en annen råk bakenom, og en ikke kunde se noe av isen omkring sig i dette snefokket. Det gjaldt bare å finne en teltplass; men det var lettere sagt enn gjort. Der var sterk vind fra nord, og le var ikke å opdrive på den flate isen vi nettop var kommet inn på. Hver ujevnhet og hver haug blev undersøkt efter hvert som vi drog forbi dem i snedrevet; men alle var de for små. Endelig måtte vi nøie oss med et lite koss, som såvidt kunde brukes; men det var skralt med sne der, og først efter adskillig arbeide lyktes det oss å få reist teltet. Til slutt surret da atter primusen der inne, fiskegratinen utbredte sin duft, og to lykkelige skapninger satt godt og lunt nede i posen og nøt tilværelsen i lange drag, tilfredse, om enn ikke med en god dagsmarsj, så dog ved bevisstheten om å ha overvunnet en vanskelighet.
Under frokosten idag var jeg ute og fikk en middagshøide, som til vår glede satte oss på 82° 52’ n. br.»
«Søndag den 26. mai. — — Sneen er løs; aldri så lite en trår utenfor skiene, synker en i til skrevet, og det går ofte nok på. Å binde skiene fast går heller ikke; for evig og alltid må en jo hjelpe hundene med
