slemmeste dag vi ennu har hatt. Den råken vi hadde foran oss da vi stanset den foregående dag, viste sig verre enn alle de andre. Efter frokost kl. 1 om morgenen, og mens Johansen lappet teltet vårt, trasket jeg avsted for å lete efter en overgang, men var borte i tre timer uten å finne noen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å dra langs råken østefter, til slutt måtte vi jo komme over; men det blev et lengere arbeide enn vi hadde trodd. Da vi kom dit hvor den så ut til å ende, var hele isen sprukket op på kryss og tvers i alle retninger, og flakene malte om hverandre med rivende fart, så der var ingen trygge overganger å finne noen steds. Der hvor jeg i det ene øieblikket kunde komme over, var det i næste øieblikk, når jeg hadde hentet kjelkene dit, bare åpne råken. Men vi kranglet oss da frem fra flak til flak så godt vi kunde, stadig lenger og lenger øst, for å komme utenom. Det skrudde under oss og omkring oss, og det kunde være vanskelig nok å greie sig. Mange ganger trodde vi endelig å ha nådd igjennem, så viste enda verre råker og sprekker sig foran oss. Stundom var det næsten til å fortvile over.
Ingen ende vilde det ta; hvor en vendte sig hen, gapte svære vannstriper mot en; på den overskyete himmel så vi mørke truende gjenskinn av vann i alle retninger; det syntes mest som hele isen var sprukket op. Sultne og dødstrette blev vi, men vilde da gjerne ha det bak oss alt sammen før vi stanset for å holde middag. Men til slutt blev det næsten håpløst, og klokken 1 — efter ni timers arbeide — besluttet vi å spise. Det er underlig med det: la det være så ille det vil — når en først er nede i posen, og maten kommer frem, da er alle sorger glemt, og mennesket er blitt et lykkelig dyr, som spiser sig mett så lenge det kan holde øinene oppe, og sovner med matbeten i munnen. Lykkelige lettsindighet! Men klokken 4 var det igjen å ta fatt på det samme håpløse slit med å kave sig frem gjennem all denne forvirring. For å gjøre det toppmålt var været nu så usiktbart, uten skygger, at det ikke var råd å se hvor en satte foten, enten mot en vegg eller utfor et stup. Å, slikt gråvær har vi så altfor meget av. Hvor mange råker og sprekker vi gikk over, og hvor mange svære skrugarer vi hadde å krabbe over og slite på de tunge kjelkene i, det vet jeg ikke; men mange var det. De gikk i krik og krok i alle retninger, vann og sørpe gapte imot oss overalt.
