Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/59

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

enn elve-is, vel nærmest fra Sibiria. Slike svære stykker ferskvannsis har jeg oftere sett også lengere nord, og endog høit oppe på 86° var der lere på isen.»

«Søndag den 28. april. Også igår kom vi godt frem; jeg tenker fire mil. Vi begynte marsjen omtrent halv fire i forgårs eftermiddag og holdt på til ni igår morges. Det lider mot landet nu, og den spennende tid begynner da vi kan vente å få se noe i horisonten. Å, hvor jeg lenges efter land, efter noe annet enn bare is og sne under føttene, for ikke å tale om noe for øiet å hvile på. Igår kom vi også over et reveslag; det gikk omtrent i samme retning som de tidligere. Ut på dagen blev «Gulen» sprengt, så den ikke kunde gå mere; det syntes å være fullstendig utmattelse, som hadde gjort det slik av med den at den til slutt omtrent ikke kunde stå på benene, sjanglet over ende og blev lagt på lasset, hvor den lå uten å røre sig. Nettop den dagen var den bestemt til slakt. Stakkars dyr, trofast gikk den på og trakk til den ikke kunde mer, og så til takk for arbeidet, når den er slitt helt ut, blir den hundemat. Den blev født på «Fram» den 13. desember 1893, et ekte polarbarn — aldri skulde den få se annet enn is og sne. En snild og god hund var det.»

«Mandag den 29. april, ÷ 20°. Vi hadde ikke gått langt igår før vi blev stanset av åpent vann — en bred klare eller råk, som strakte sig næsten tvers på vår kurs. Vi fulgte den et godt stykke vestover, inntil den endelig med ett begynte å skrue voldsomt sammen på et sted hvor den var smalere. På få minutter tårnet isen sig op, og vi kom oss over skrugaren, som dundret og braket under føttene på oss; en måtte ta benene med sig og drive hunder og kjelker fort over, skulde en ikke komme i beknip mellem de rullende larmende isstykker. Det var nær garen hadde veltet sig over Johansens ski, som var blitt stående igjen en liten stund, mens vi fraktet den siste kjelken over. Da vi endelig var kommet på den andre siden av råken, var det lidd langt på dagen, og et arbeide som det fortjente naturligvis en bete kjøttchokolade omfram. — Så vemmelig det enn er å bli stanset i gild flat is av slik en råk, når en bare stunder efter å komme frem, så vakte det en underlig følelse å se det åpne vann utbredt foran sig, og se solen spille i den krusning som vinden satte. Åpent vann og solglitrende bølger efter så lang en tid . . .