Hundene begynner nu å bli sterkt medtatt; de er vanskelige å få
frem. «Barnet» var helt utkjørt og blev slaktet i kveld, og flere av
de andre er slappe; selv «Baro», min beste hund, begynner å kjølne i
sin iver, «Kvikk» ikke å tale om; jeg får kanskje se å få litt mere
mat i dem.
Også igår så jeg et gjenføket revespor; det er altså det fjerde; og det gikk også omtrent i samme retning som de andre. Nu synes jeg det blir vel mange av dem, og jeg begynner for alvor å tro at vi er nær land. Ja jeg venter å få se det hvert øieblikk; men kanskje vil det gå enda noen dager.»[1]
«Tirsdag den 30. april, ÷ 21,4°. Igår blev det tross alt en dårlig dag. Fin og vakker kom den, med glitrende solskinn og varme (÷ 20°) og deilige sletter, som lå der lokkende foran oss og dirret i lysbadet — alt tegnet til at vi skulde gjøre et stort hugg fremover; men akk, hvem kunde se de lumske mørke sprekker som trakk sig tvers over slettene, og som skulde gjøre oss livet surt? Vinden hadde gjort føret hårdt og ypperlig, og det bar godt i vei klokken 6 om eftermiddagen; men vi hadde ikke gått langt før vi blev stanset av en råk med helt åpent vann; den strakte sig tvers på vår kurs. Ved å følge langs med den et stykke kom vi til slutt over. Om ikke lenge traff vi igjen en råk, som gikk omtrent i samme retning. Ved en lengere omvei kom vi også godt og vel over den, bare med det uhell at tre hunder falt i vannet. En tredje råk kom vi også over; men den fjerde blev slem. Bred var den, og vi drog et langt stykke vestover uten å finne overgang. Enda en halv mils vei fortsatte jeg alene videre for å speide; men da det heller ikke der var overgang, vendte jeg tilbake til Johansen og kjelkene. Et fruktesløst arbeide å drive på slik langs råker tvers på kursen; bedre å slå leir og koke en god pemmikanbuljong med julienne, som smakte liflig, og så overgi sig til søvnen og håpe på fremtiden; enten vil råkene sige igjen, eller også fryser de til, nu det er så vidt koldt. Været er stille, så forhåpentlig vil det ikke danne sig nye. Holder det sig så slik de dagene vi trenger for å komme til land, vilde det være bra. Har vi bare landet fatt, kan det danne sig så mange
råker det vil for oss. Skulde det bli for slemt før den tid, har vi ikke
- ↑ I virkeligheten kom det til å vare nær på tre måneder (inntil 24. juli) innen dette vidunder hendte.
