tankene uavlatelig sydover, og til alt som er skjønt. — Klokken 6 formiddag ÷ 30°.»
«Mandag den 22. april. Er vi kommet godt frem de andre dagene, så overgikk det sig selv igår. Jeg tror jeg kan sette dagsmarsjen til fem mil; men for å være riktig sikker regner jeg bare åtte tilsammen for de to siste dagene. Hundene begynner dog å bli trette nu, og det går smått når det lakker mot de tider vi skal slå leir. De er utålmodige efter å få mat, og blir mer og mer griske efter ferskt hundekjøtt, kaster sig over det som ulver, med det samme de varme rykende stykker med hud og hår slenges bort til dem. Bare «Kvikk» og «Barnet» holder sig ennu tilbake så lenge kjøttet er varmt, men er det først frossent, tar også de det med grådighet. — Klokken 12 midnatt ÷ 33,3°.»
«Fredag den 26. april, ÷ 31,5° (minimum ÷ 35,7°). Min forbauselse var ikke liten da jeg igår morges med ett fikk se dyreslag foran mig på sneen; det var efter en rev, som var kommet rettvisende vest-- sydvestfra og var gått nordøstover; farene var ganske ferske. Hvad pokker har reven her midt på ville havet å gjøre? Ganske matløs har den heller ikke vært; det lå ekskrementer i slagene; men de var jo ikke overhendig store. Var her land i nærheten? Uvilkårlig så en sig rundt efter det; men været var usiktbart i hele går, så vi for den saks skyld kunde være det nær nok uten å se det. Men likeså rimelig var det vel at denne reven ranglet i kjølvannet på en eller annen bjørn. Men altså ihvertfall: varmblodig pattedyr helt nord på 85°. Og vi hadde ikke gått langt før vi støtte på nok et revefar. Det er ufattelig hvor disse dyr kan finne mat på isen. Kanskje de kan få snadret i sig noen krepsdyr og annet slikt i åpne råker. Men hvorfor forlater de kystene og trekker utpå her? Det er det som mest forundrer mig. Skulde de fare vill? Det synes lite trolig. Nu er jeg spent på om vi idag muligens også skulde finne bjørneslag; det vilde unektelig være ganske tiltalende — en vilde få en følelse av å være kommet beboelige strøk nærmere igjen. — — På slutten igår kom vi over mange råker og skrugarer. I en ganske ny en var det skrudd op svære stykker ferskvannsis, tett isprengt med lere og grus, så blokkene så mørkebrune ut og på frastand godt kunde bli tatt for sten, ja jeg trodde virkelig det var det. Jeg kan vanskelig forestille mig at denne is kan være annet
