dit, hadde den forandret sig i mellemtiden, så jeg ikke fant det rådelig å prøve på å slippe over, og gikk igjen avsted for å lete efter en ny. Men jeg gikk langt og lenger enn langt: overalt den samme vemmelige råken, full av isklumper, som lå og grinte i en bred vanngate foran en, med høie skrugarer på hver side. På flere steder så jeg disse isstykkene isprengt med mudder. På ett sted var hele isflakene, hvorav der var skrudd blokker op igår, rent mørkebrune; men jeg kom ikke nær nok til å avgjøre om den farven skrev sig fra mudder eller fra dyrelivet i sjøen. Skrugarene var på sine steder temmelig høie og nådde vel sine 25 fot. Her hadde jeg også god leilighet til å se hvorledes de kommer til å anta rent isfjellignende former, med høie rette kanter, idet gamle garer sprekker tvers over på flere sider. Jeg har oftere på denne ferd sett høie iskoss med slike skvære kanter, og av stort omfang. De kan ligne hele snedekte øer. Det er så god en «paleocrystic ice» som noen kan ønske sig.[1]
Til slutt måtte jeg vende om med uforrettet sak. Det ergerligste ved det hele var næsten at jeg så isen bre sig flat og fin sydover på den annen side av råken, og vi skulde altså være nødt til å slå leir her og vente. Jeg hadde alt gjort mig fortrolig med det, da jeg kom tilbake og fant en forholdsvis god overgang like ved der vi hadde stanset. Vi kom over mens det skrudde under benene på oss; men da var klokken 6 om morgenen. Vi klemte på enda en stund, over bare deilige sletter. Men hundene var trette; det var snart to døgn siden de hadde fått mat. Som vi fór frem, blev vi ikke lite overrasket da vi med ett opdaget en svær tømmerstokk, som stakk på skrå op av isflaten. Det var sibirisk lerketre, såvidt jeg kunde skjønne, sannsynligvis reist slik av en skruing for lenge siden. Det var meget ved, og god ved, i den, og mangt et kok kunde den ha gitt oss; men den var for tung å dra med sig. Vi nøide oss med å merke den; «F. N. H. J. 85° 30’ n. br.»
Sletter, deilige og vide, har vi atter foran oss, og jeg gleder mig til å komme avsted. Det er som en fest å gli frem på skiene over disse
flater, stadig nærmere mot land og mot hjemmet, og mens en går, iler
- ↑ På hele vår ferd så vi ingen virkelige isfjell før vi kom under land — det var alt sammen sjø-is. Det samme var også tilfelle under driften med «Fram».
