sømmen. Det kjennes ganske mildt å sitte og sy i ÷ 28°, mot hvad det var den gangen det var under ÷ 40°; da var det ikke så hyggelig å bruke nålen.»
«Fredag den 19. april. — — — Nu har vi hundeproviant for en tre eller fire dager igjen; men jeg tenker å spare den en stund og spise op de dårligste hundene først. Igår blev «Perpetuum» slaktet. Det er ellers en kjedelig historie, denne slaktningen; men hvad skal vi gjøre? Især er det å få livet av dem uhyggelig. Vi har hittil brukt å stikke dem med kniv; men det var mindre bra. Igår skulde vi da prøve en annen måte; men det var verre enda. Som vanlig førte vi dyret bort bak et koss eller en skrugar, for at de andre hunder ikke skulde se hvad der gikk for sig, satte så et rep om halsen på dyret og drog til i hver sin ende, av alle krefter; men det hjalp ikke, og til slutt orket vi ikke mere, hendene holdt på å dovne bort på oss i kulden, og der var ikke råd for annet enn å stikke den. Huff, det var fælt! Å skyte var selvfølgelig det greieste; men jeg er redd for å bruke våre dyrebare patroner — vi kan komme til å trenge dem sårt.
Fremdeles det samme strålende solskinn døgnet rundt. Temperaturen, som nu mest er omkring ÷ 20° til 30° , er nærmest behagelig. Den er ubetinget heldig for oss; hvis det var varmere, vilde det ikke være så bra for råkene, de vilde da holde sig åpne i lengere tid. Min største lengsel er nu å komme under land før råkene blir for slemme. Hvad vi så siden skal ta oss for, får bli den tids sak.»
«Søndag den 21. april. Klokken 4 i forgårs eftermiddag drog vi avsted. Ut på natten stanset vi for å spise. Disse middagshvilene er blitt riktig koselige, når vi tar med maten vår og kryper godt ned i soveposen, da det nu er lunt og varmt nede i den. Efter en god lur fortsatte vi marsjen, men blev snart stanset av den styggeste råk vi har vært ute for. Jeg drog avsted langs med den for å finne en overgang, men kom bare gjennem uhyggelig skru-is. Og overalt var råken like bred og fæl, og fylt med knultrer og sørpe, som vidnet tydelig nok om hvorledes isen her i lang tid har vært i bevegelse og blitt knust og opsmuldret ved stadig skruing; det så man også på de mange nye skrugarene og sprekkene på kryss og tvers. Til syvende og sist fant jeg en overgang; men da jeg endelig ad en lang omvei fikk karavanen
