og penere jo lengere vi kommer nord; traff imidlertid igår ved middag en råk som nødte oss til en lang omvei.[1] Klokken halv seks om eftermiddagen var vi dog kommet 1 ¼ mil frem og vel så det. Da vi nettop nådde en vakker teltplass og hundene var trette, stanset vi. Laveste temperatur i natt var ÷ 42,8°.»
De følgende dager hadde vi stadig jevnere is, og dagsmarsjene var ofte 2 mil og mere enn det. Av og til kunde der jo komme uhell som stanset oss. Som f. eks. at en dag en skarp ispigg som stakk op, skar hull på en sekk med fiskemel, så all den deilige maten rant ut over isen. Det tok oss over en time å få samlet melet op igjen og få skaden bøtt. Så røk distansehjulet i stykker, det satte sig i beknip i noe ujevn is, — og så gikk noen timer med til å surre det i stand. Men stadig bar det da nordover. Ofte over store vide sletter som en syntes måtte strekke sig like til polen. Stundom også gjennem strøk hvor isen var «ualmindelig svær, med høie hauger, så det så ut som et snedekt bakkeland». Det var sikkerlig meget gammel is, som i lang tid må ha drevet i Polhavet på sin vei fra det sibiriske hav mot Grønlands østkyst og som år efter år har vært utsatt for svære skruinger; høie koss og hauger som har dannet sig under skruingene er så sommer efter sommer avsmeltet i solstrålene, for om vinteren atter å dekkes av svære snefonner, så de nu hadde antatt former som mer lignet isfjell enn opskrudd hav-is.
Onsdag den 20. mars heter det i dagboken: «Deilig vær å fare i, med vakker solnedgang, men noe koldt, især om nettene i posen (det var ÷ 41° og ÷ 42°). Isen ser ut til å bli jevnere jo lengere vi kommer frem, og på sine steder er det som å fare over innlandsis. Drar det på slik, skal det gå som en dans det hele.» Den dag mistet vi distansehjulet vårt; vi merket det først en stund efter, og da jeg ikke visste hvor langt det kunde bli å gå tilbake, fant jeg det ikke umaken verd å vende om og lete efter det. Det gjorde at vi siden bare kunde gjette oss til hvor lange dagsmarsjene var. Vi hadde også et annet
uhell den dag. En av hundene, som het Livjegeren, var blitt så
- ↑ Å sette over råker i kajakkene på denne tid, da temperaturen var så lav, var av flere grunner ikke rådelig; bl. a. vilde kajakkene bli meget tyngre ved at det vann som kunde trenge inn i dem, hvis de ikke var helt tette, øieblikkelig vilde fryse, og vi hadde da neppe noe middel til å få det ut igjen.
