Peder blev mer og mer betenkelig for vår fremtid; men ut på kvelden
blev det igjen noe jevnere, og vi fór hurtigere frem. Da vi stanset
klokken 6, viste distansehjulet at vi var kommet vel halvannen mil[1]
frem, og det var jo ikke så ille til første dagen å være. Vi hadde en
hyggelig kveld i teltet, som så vidt kunde rumme alle fem.
Kameratene hadde ingen sovepose med sig; isteden laget de sig en lav og lun liten snehytte, og i sine ulveskinnsklær sov de nokså godt der inne om natten. Jeg var tidlig våken næste morgen; men da jeg krøp ut av teltet, fant jeg at der likevel var én tidligere på benene enn jeg, og det var Pettersen; han var blitt vekket av kulden, og spaserte frem og tilbake for å få varme i de stivnede lemmene igjen. Nu hadde han forsøkt det også, sa han; ikke hadde han trodd at det skulde gått an å sove inne i sneen; men det hadde virkelig ikke vært så verst, mente han. Han vilde nok ikke riktig innrømme han hadde frosset, og at det var grunnen til at han hadde tørnet ut så tidlig.
Så hadde vi da den siste hyggelige frokost sammen, kjelkene blev gjort istand, hundene blev spent for, et håndtrykk til kameratene — der blev ikke nettop vekslet mange ordene — og så bar det ut i ensomheten. Peder ristet vemodig på hodet da vi fór, og da jeg langt borte vendte mig om, så jeg hans skikkelse på toppen av kosset, han stod ennu og så efter oss. Det var visst i triste tanker; kanskje trodde han det var siste gang han hadde talt med oss.
Vi fant store sletter, og det bar fort frem, lengere og lengere bort fra kameratene og inn i det ukjente, hvor vi to og hundene nu skulde ferdes alene i måneder. «Fram»s rigg var for lenge siden forsvunnet bak isranden. Hyppig møtte vi skrugarer og ujevn is, hvor kjelkene måtte hjelpes og stundom bæres over. Ofte hendte det også at de kantret, og da var det et tungt løft å få dem på rett kjøl igjen. Nokså utkjørt efter alt dette tunge slitet stanset vi endelig klokken 6 om eftermiddagen og var da kommet 1 1/4 mil frem den dag. Det var ikke slike dagsmarsjer som jeg hadde regnet på; men kjelkene letnet jo dag for dag, og så håpet vi isen efter hvert skulde bli bedre å fare over nordefter. Dette syntes også en stund å være tilfelle. Søndag
den 17. mars sier jeg således i dagboken: «Isen ser ut til å bli jevnere
- ↑ Her som overalt ellers menes med mil norske sjømil eller geografiske mil (lik 7420 meter).
