gamle Akershus fulgte med sine 13 tunge drønn, så det gjenlød i åsene omkring.
Om kvelden stod jeg ved stranden der ute ved fjorden. Larmen efter festene var tonet bort, barskogen stod tyst omkring, ute på skjæret røk ennu de siste ulmende glør efter et velkomstbål, og ved føttene skvulpet og hvisket sjøen sitt: «Nu er du hjemme.» Høstkveldens ro og dybde senket sig over sinnet.
Jeg minnes hin siste regntunge junimorgen da jeg gikk over denne samme stranden. Mer enn tre år var gått, vi hadde stridt, og vi hadde sådd, nu var høsten kommet, og det hulket og gråt inne i mig av takknemmelig glede.
Isen og de lange månenettene med alle nattens savn der nordpå var en fjern drøm, fra en annen verden, en drøm som levet og svant — — Men — «hvad var vel livets spill, hvis drømmene ei legges til . . .!»
