fattige deilige kyst igjen ligge der i solskinnet forut, da følte en fullt og helt, hvor nær dette landet og dette folket lå ens hjerte. Hadde en sendt — var det så bare et streif av sol over det, da var de tre år som gikk, vel anvendt.
«Ikke sant, dette Norge
det er nu så kjært, som det er godt
og så er det det vakreste hjem et folk har fått.
Enn gjeita da om våren
under fuglespillet omkring gården, —
det sortner i åser, det hvitner i fjell,
og elven skurer i bakkehell, ....
dette Norge, vi forstår det,
at en kan lide litt for det!»
En følte hvad der banket av liv og kraft i dette folk, og som et fjernsyn steg fremtiden stor og rik, når de krefter som nu er bundne løser sig og blir fri. . . Nu var en kommen tilbake til livet, det lå der fullt av lys og håp foran. — Så kom kvelden, solen sank ned bak det blå hav langt der ute, og høstkveldens klare vemod speilet sig i sjøen. Det var for fagert til å tro på, dette, det kom som en engstelse over en; men silhouetten av en kvinneskikkelse, som satt der på rekken og tegnet sig mot den glødende aftenhimmelen, gav ro og visshet. Det gikk fra by til by, fra fest til fest langs Norges kyst. Det var den 9. september «Fram» stod op Kristianiafjorden og fikk en mottagelse bedre enn noen fyrste. De gamle ærverdige orlogsmenn «Nordstjernen» og «Elida», den nye elegante «Valkyrien», og så de små vevre torpedobåtene, viste oss veien. Omkring vrimlet det av dampbåter, sorte av mennesker. Der var flagg høit og lavt, salutt, hurraer, viftende lommetørklær og hatter, bare lysende ansikter — hele fjorden et eneste yrende velkommen. — Men der lå hjemmet og den kjente strand foran, det glitret og smilte så fagert fra hustaket i solglansen — så dampbåter om igjen og om igjen, rop efter rop, og med hatten i hånden bukket vi til hurra efter hurra.
Hele Pepperviken var bare båter og mennesker og flagg og vaiende vimpler. Så tordnet orlogsmennene løs med sine 13 skudd hver, og
