skar sig nordover i isen. Det var nettop på rette sted; litt lenger øst eller litt lenger vest, og vi kunde lett ha fått like så mange uker å drive om i isen som vi nu brukte dager til å gå igjennem den på. Endelig, endelig en gang så vi da selve blå havet foran oss, og kursen blev satt rett mot Vardø. Det var så trygt og fritt å kunne la øiet gli utover den blå slette, mens vi drev op og ned på dekket, og dag for dag blev ført nærmere målet. — Som vi en formiddag står og ser utover, stanset blikket ved noe. Hvad var det derute i havbrynet? Jeg sprang op på kommandobrettet, fikk kikkerten for øiet. Den første seiler. Tenk, tilbake i farvann hvor andre mennesker ferdes! — Snart så vi flere, og så ut på dagen fire store kolosser. Om kvelden (den 12. august) skimtet jeg noe mørkt lavt i havbrynet forut. Hvad var det? Jeg så det på styrbords baug; det strakte sig lavt og jevnt sydover. Jeg så mer og mer. Det var land . . . det var Norge — — ! Jeg stod som forstenet og stirret og stirret utover natten på dette lave mørke, og det begynte å sitre en frykt inne i brystet: hvad ventet der på oss?
Da jeg næste morgen kom på dekk, var vi tett under land. Det var en bar og naken strand, næsten ikke mer innbydende enn det landet vi hadde forlatt der oppe i ishavståken; men det var allikevel Norge. De hadde tatt feil av kysten om natten, og var gått for langt nord. Ennu skulde vi få en del strev med å krysse oss sydover mot vind og sjø før vi kunde nå inn til Vardø. Vi gikk forbi flere skuter, og hilste dem med flagget. Vi møtte tollkrysseren; den seilte op på siden av oss; men hos oss hadde den ingenting å gjøre, og ingen slapp ombord. Så kom der los, far og sønn. De hilste på Brown, men ventet ikke på den engelske skuten å treffe en landsmann, og da de hørte mig tale norsk, blev de litt forundret, men aktet ikke større på det. Da Brown spurte dem om de visste hvem jeg var, stirret den gamle mannen lenge på mig, og der trakk op likesom en tvil i hans trekk. Men da navnet Nansen slapp ut av munnen på den hjertevarme kaptein, og han tok mannen om livet og ristet ham i gleden over å kunne bringe ham en slik nyhet, da kom der et uttrykk i den værbitte fiskerens ansikt, en blanding av glede og stivnet forbauselse. Han grep mig i hånden og ønsket mig velkommen tilbake til livet; her hjemme hadde de jo for lenge siden lagt mig i graven. Og så blev der en spørring om nytt fra turen, om nytt fra Norge; men til «Fram»
