gjøre sig reiseklare, og de som skulde bli måtte få bragt sin siste post og andre sendinger ombord. Dette blev ellers vanskelig nok; meget løs is hadde pakket sig sammen utenfor den faste iskanten, så det var ikke lett å komme frem, skuten lå utålmodig der ute og ventet, og kaptein Brown pep uavlatelig i damppipen. Endelig var det iorden, og vi som skulde hjem var alle ombord. Mens solen brøt frem gjennem skyene inne over Kapp Flora, svang vi med hattene og sendte et siste hurra til avskjed innover mot de seks som blev igjen og stod som et lite mørkt punkt der på flaket i den store isensomhet, og den 7. august bar det da for seil og damp og med god bør avsted over den vuggende havflate mot syd.
Lykken var med oss. På nordturen hadde «Windward» hatt meget og vanskelig is å kjempe med, før den endelig brøt sig gjennem og inn til landet. Også nu møtte vi meget is; men den var slakk og forholdsvis lett å komme frem i. Bare på få steder blev vi stanset, og nødt til å bryte oss vei for maskinen. Men så var dette skibet også i gode hender. Med sin lange erfaring som hvalfanger visste kaptein Brown hvordan han skulde ta det op med verre overmakt enn den tynne isen han her hadde å kjempe med. Fra morgen til kveld satt han oppe i tønnen, så lenge der ennu fantes en bete is i farvannet; lite søvn unte han sig; som han mange ganger sa, gjaldt det for ham a bringe oss hjem før «Fram» ennu var kommet; kom den hjem først, skjønte han godt for et slag det vilde gi dem som stod oss nær. Takket være ham, fikk vi da også en hjemreise som var både kort og hyggelig. Ikke kan jeg tenke på disse dagene, på hvor rørende snilde de var mot oss, alle mann ombord, fra kaptein til matros, på den vesle stuerten, når han stakk sitt blide fjes inn i kahytten og spurte hvad han nu kunde gi oss, eller vekket mig om morgenen med sin muntre sang — uten at der kommer en følelse av usigelig velbefinnende og lykke. Så var det jo også det at vi stadig blev vugget nærmere mot hjemmet; vi kunde regne de dager og timer som var igjen til vi skulde nå norsk havn og atter være i verden.
Efter erfaringen på nordturen ventet kaptein Brown å finne lettest vei ved først å styre i sydøstlig retning mot Novaja Semlja, hvor han mente å ha det åpne hav nærmest. Det slo også inn. Efter å ha gått omtrent 220 kvartmil, kom vi ut i åpen sjø i bunnen av en bukt som
