jo også merkelig, men det bleknet mot dørene. Og så fikk jeg høre om at japaneserne hadde prylt kineserne, og meget annet rart. Ikke minst merkelig var den interesse som hele verden nu syntes å ha fått for de arktiske egne: Spitsbergen var blitt et turistland; et norsk dampskibsselskap (det vesterålske) hadde satt igang fast passasjerrute dit[1], ja de hadde bygget hotell der oppe, der er poståpneri og spitsbergenske frimerker. Og så lå svensken Andrée der nu og ventet på vind for å gå over polen i ballong. Hadde vi fortsatt vår vei til Spitsbergen, var vi altså kommet midt opi alt dette. Hadde truffet hotell og turister og var blitt ført hjem i en moderne komfortabel dampbåt. Det var noe annet enn den fangstjakten vi hadde snakket og drømt om hele vinteren og foregående år.
Folk pleier jo å synes det er morsomt å se sig selv; jeg danner ingen undtagelse fra regelen, jeg skulde gitt en formue for å ha sett oss i vår uvaskede og uforfalskede naturtilstand, slik som vi kom av vinterhiet, midt i en flokk engelske turister og turistinner — jeg undres om der da vilde blitt mange omfavnelser eller shake hands; men jeg tviler ikke på at de nok vilde kikket gjennem ventilhuller og hvorsomhelst de slapp til.
Det blev nu travelt med å losse «Windward» og få ført til land de forråd av proviant, kull, renmose og annet slikt, som den bragte til ekspedisjonen. Både skibets mannskap og den engelske ekspedisjons medlemmer deltok i dette arbeide, og det gikk raskt for sig; de hadde snart jevnet en vei over den ulendte is, og på sledene blev det nu kjørt lass efter lass i land. Efter mindre enn en ukes arbeide var kaptein Brown klar til å gå; nu manglet bare Jacksons brever og telegrammer til hjemmet; de tok ennu noen dager. Imens røk det op med en pålandsstorm, «Windward» kom i drift og måtte søke havn lengere inne, hvor det imidlertid var så grunt at hun bare hadde en til to fot vann under kjølen. Vinden satte isen på, farvannet lukket sig rundt om utenfor, stillingen var en stund mindre hyggelig; men heldigvis nådde ikke isen skuten, og hun undgikk å bli skrudd op på grunn. Efter et par forsinkelser på denne vis slapp «Windward» ut igjen, og nu
blev det en febrilsk iver i den lille koloni. De som skulde hjem måtte
- ↑ Jeg ante ikke den gang at Otto Sverdrup et år efter skulde komme til å føre den dampbåten.
