sendt mektige støvskyer utover fra kammen der oppe; men litt efter litt vendte de tilbake til redene sine — og mange falt på veien for våre børser. Det var en god hønsegård Jackson hadde her, og han drog også nytte av den. Næsten daglig hørte vi smellet av børsen hans oppe fra uren, og stekte alker var det omtrent hver eneste middag. Om høsten blev der samlet et stort oplag av dem for vinteren. Til andre tider var Jackson sammen med Blomquist oppe og samlet egg. De drog en stige med sig, og ved hjelp av den krabbet Jackson opefter de loddrette bergveggene. Dette eggrøveri huet mig mindre, det så så halsbrekkende ut oppe i de løse basaltveggene, hvor stenene ustanselig rapet vekk under en, og jeg innlot mig ikke på det. Men ikke skal jeg nekte for at eggene smakte fortreffelig både bløtkokte til frokost og som pannekake til middag. Det var ellers merkelig hvor tungt det kjentes å gå i bratte stigninger. Jeg minnes vel den første gangen jeg skulde følge Jackson opefter uren. For hvert hundre skritt måtte jeg stanse og puste ut; det skyldtes vel den lange stilleliggingen, kanskje var jeg også en del anemisk efter den siste vinteren i hiet. Men det var vel ikke bare det; selve høiden og brattheten generte mig, og det var som jeg blev svimmel der oppe, og jeg hadde svært vanskelig for å komme ned igjen, vilde helst sitte på enden og skure utover. Efter en stund gav det sig noe, og jeg blev mer vant til høiden igjen. Jeg blev også mindre andpusten, og på slutten kunde jeg gå opover uren mest som et normalt menneske.
Imens led det med tiden, og vi så ennu ikke noe til den engelske skuten. Johansen og jeg begynte å bli litt utålmodige, og vi snakket sammen om den mulighet at skibet ikke skulde kunne trenge gjennem isen iår, og at vi måtte bli her vinteren over. Den tanken var ikke synderlig lystelig: å være hjemmet så nær, og dog ikke nå det. Vi angret på at vi ikke straks hadde fortsatt veien mot Spitsbergen, kanskje hadde vi alt nu nådd den meget omtalte jakten. Ja, hvorfor hadde vi også stanset? Å jo, det var lett forklarlig. Disse menneskene var jo så elskverdige og gjestfri at det vilde ha vært mer enn spartansk om vi hadde kunnet motstå. Og så hadde vi jo slitt en del før vi kom hit, og her var en lun koselig rede, hvor en ikke behøvde å gjøre annet enn å vente. Men vente er nu like fullt ikke alltid det letteste arbeide,
