sammenhengende land. Jeg har nu så meget lettere for å forstå en slik feiltagelse da jeg jo hadde gjort mig skyldig i nettop det samme. Hadde ikke, som ovenfor fortalt, været om kvelden den 11. juni klarnet av, så vi fikk se sundet mellem Northbrook Island og Peterhead (Alexandra Land), så hadde vi blitt i den tro at her var sammenhengende land, og vilde vel ha tegnet det slik, hvis vi uten andre oplysninger skulde gjort et kart over det strøket.
Mr. Jackson og jeg drøftet flere ganger hvilke navn vi skulde gi de land vi hadde reist over. Jeg spurte ham om han hadde noe imot at jeg kalte det landet vi hadde overvintret på for Frederick Jacksons Ø, som et lite bevis på vår takknemmelighet for den gjestfrihet han hadde vist oss.
Landet ved Kapp Flora viste sig i geologisk henseende å være et meget interessant strøk, og så ofte tiden tillot det, var jeg derfor ute på undersøkelser, enten alene eller som oftest sammen med den engelske ekspedisjons læge og geolog Dr. Koetlitz. Mangt et streiftog hadde vi sammen op og ned ad disse bratte urene, på jakt efter forsteninger, som det på enkelte steder var mange av. Fra stranden og op til en høide av omtrent 200 meter bestod grunnen av en bløt lere, iblandet med knoller av en rødbrun lersandsten, som forsteningene særlig fantes i. På flere steder hadde Dr. Koetlitz funnet tynne brunkullag i leren. Forstenet tre var der også meget av. Over denne lerformasjon lå der basalt i en mektighet av nye 200 meter.
Efter vårt lange uvirksomme liv i vinterhiet var det en bratt overgang nu med ett å få leilighet nok til videnskapelig arbeide igjen.
Men der var også en annen adspredelse. Blev hjernen trett av det uvante arbeide, kunde jeg sammen med Jackson ta en tur op til toppen av uren for å skyte alker, som det vrimlet av der oppe under basaltveggene. De satt hundrevis på hyllene og avsatsene opefter veggene over oss; på andre steder lå krykkjene på sine reder; det var et liv og røre som var vederkvegende. Mens vi stod der oppe, fløi alkene i flokker frem og tilbake over oss, og rett som det var hentet vi en eller to ned når de kom forbi. Men hver gang det smalt, så det dundret og gav ekko i bergkløftene bortefter, da suste tusener av fugler med skoggrende larm ned fra avsatsene. Det var som et vindkast hadde
