Hopp til innhold

Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/252

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

og vi begynte for alvor å tenke på igjen å bryte op mot Spitsbergen. Men var der ennu tid til det? Det var midten av juli, og skjønt det vel sannsynlig vilde gå fort nok, kunde der dog møte uventede hindringer, og det vilde ta oss en måned eller mer å nå frem til farvann hvor vi kunde vente å finne en skute der borte. Det blev midten av august, kanskje slutten, og da begynner alt jaktene å vende nesen hjemover. Fant vi ikke en straks, så blev det kanskje ut i september vanskelig nok å få fatt i noen, og så skulde det kanskje like fullt bli en ny overvintring. Nei, da var det bedre å være her; for størst rimelighet var det allikevel for at skuten vilde nå inn hit. Den beste tid for seilas i disse farvannene er august og begynnelsen av september, da er her som regel mest åpent vann, og det fikk vi sette vår lit til; — og så lot vi da tiden gli sin rolige gang videre. Det var også flere enn vi som ventet utålmodig på den skuten. Fire av deltagerne i den engelske ekspedisjon skulde vende hjem denne sommeren efter to års fravær.

«Mandag den 20. juli. Vi begynner å vente mer og mer utålmodig på skuten. Jackson sier at hun skulde vært her i midten av juni, og mener at det flere ganger har vært så åpent vann at hun kunde trengt igjennem. Men jeg har mine store tvil; selv om vi bare så få eller spredte flak, endog fra 500 fots høide, så har ikke det meget å si; der kan være nok lengere syd som stenger. En dag var han og doktoren på toppen av fjellet her; heller ikke derfra så de synderlig is i syd; men like fullt føler jeg mig ikke overtydet — jeg synes alle tidligere erfaringer taler for at der ennu må være drivis nok i havet sønnenfor. Det Jackson sier om at «Windward» allerede i juli forrige år skulde ha nådd igjennem uten å behøve å røre et flak, for det var heller ikke den gang noe å øine herfra, det finner jeg ikke avgjørende. Hvor gjerne vil ikke menneskene skuffe sig! — De siste dagene er det igjen kommet mere is drivende inn fra øst. Jeg lenges efter å komme løs; å bli stengt her vinteren over — —  ! Da var det galt vi stanset. Hvorfor fortsatte vi ikke mot Spitsbergen? Da hadde vi vel vært hjemme nu. — Øiet glir utover den uendelige hvite flaten, ikke en mørk stripe av vann; is, is — stengt ute fra verden, fra det bankende liv, som vi nu trodde vi var så nær. Lavt i horisonten en strime blå skyer, . . . langt langt der ute bak isbrynet er åpent vann; der vugger