bambusstangen med en skidden ullskjorte på, som han efter min ordre hadde satt op, for at jeg skulde kunne finne tilbake til ham. På veien hit hadde de ikke tillatt ham å røre kjelkene; han fikk bare gå ved siden av som passasjer, og han sa at av alle de måter vi hittil hadde fart over drivisen på, var denne uten sammenligning den makeligste. Han blev ikke mindre gjestfritt mottatt i hytten, og snart gjennemgikk han den samme forvandling som jeg. Jeg kjenner ikke lenger igjen min kamerat fra den lange vinternatten, søker forgjeves spor efter den tateren som vandret op og ned på stranden under de bratte urene og mørke basaltveggene utenfor den lave underjordiske hytten; den sotete huleboeren er forsvunnet, og i hans sted sitter en velnæret europeisk grosserer i en makelig stol, damper vekk på en snadde eller en cigar med en bok foran sig, og strever med å lære engelsk som best han kan. Overraskende er det at vi begge har tiltatt adskillig i vekt, siden vi forlot «Fram». Selv veide jeg nu da jeg kom hit omtrent 92 kilo, eller omkring 10 kilo mer enn da jeg gikk fra «Fram», mens Johansen veier 75 kilo og har tiltatt 6 kilo. Det er altså virkningen av en vinter på bare bjørnekjøtt og fett i et arktisk klima. Det ligner ikke ganske tidligere erfaringer; det er vel vår dovenskap som har gjort det.
Og så lever vi da her i ro og stillhet, og venter på skibet hjemmefra, og hvad fremtiden vil bringe, mens der blir gjort alt for å få oss til å glemme en vinters savn. Vanskelig kunde vi kommet i bedre hender — den makeløse gjestfrihet og vennlighet vi på alle måter møter, og det velvære vi føler, lar sig ikke beskrive. Er det års savn av andre menneskers selskap, er det felles interesser, som trekker oss så nær til disse menn i disse øde traktene? Aldri blir vi trette av å snakke, og det er som hadde vi kjent hverandre i år, og ikke møtt hverandre første gang for bare noen dager siden.»
«Onsdag den 24. juni. Altså tre år siden vi reiste hjemmefra . . . Mens vi satt ved middagsbordet om kvelden, kom Hayward, kokken, farende inn og sa at der var bjørn utenfor. Vi gikk ut, Jackson med fotografiapparat og jeg med rifle. Vi så hodet av bjørnen over strandkneiken; den været mot hytten, mens et par hunder stod i ærbødig avstand og gjødde. Da vi gikk nærmere, kom den helt opover kanten mot oss, den stanset, viste tenner og hvæste, vendte sig rundt, og gikk
