langsomt tilbake mot stranden. Jeg gav den en kule i bakdelen nettop som den forsvant ned bak kneiken, og så en kule i venstre bog. Omringet av et par hunder tok den stand, hundene blev stadig dristigere, og bjørnen rent rasende; den gjorde et jump først mot den ene hunden, fikk tak over ryggen og kastet den et langt stykke bort over isen, så mot den annen, fikk tak i en labb og rev den ene tå stygt op; så fant den en gammel blikkboks, bet den flat, og kastet den langt av gårde; den var vill av raseri. En kule bak øret gjorde ende på det. Det var en binne med melk i brystene; der var dog intet foster, og ingen unge blev opdaget i nærheten.»
«Søndag den 5. juli. Da Jackson og doktoren var oppe i fjellet og skjøt alker om kvelden, begynte hundene å holde et syndig leven; og «Nimrod», som står bundet her utenfor veggen, pep og knistret på en mistenkelig måte. Armitage gikk ut. En stund efter kom han rolig inn igjen og spurte om jeg hadde lyst til å skyte en bjørn. Jeg fulgte ham med rifle og fotografiapparat. Bjørnen hadde tatt sin tilflukt til et lite isfjell i syd for huset og lå flat på toppen av det, mens «Misere» og et par av hvalpene stod rundt foten av fjellet og gjødde iherdig. Da vi nærmet oss, tok den flukten utover isen. Holdet var langt; men jeg var så heldig å treffe den i bakdelen, og nu søkte den tilflukt på et nytt isfjell. Her kunde jeg komme nærmere. Den var truende sint; da jeg nærmet mig innunder fjellet hvor den stod, viste den tenner, fræste, og gjorde flere ganger tegn på å ville hoppe ned på hodet mitt. I en fart fikk jeg da riflen op istedenfor fotografiapparatet. Den skrapte vekk den løse sneen under sig for å få bedre fotfeste til spranget. Men det kom ikke. Jeg byttet igjen riflen med fotografiapparatet. Jackson var også kommet til med sitt kamera på den andre siden. Da vi hadde fått de billedene vi ønsket, skjøt vi den; det var en sjelden stor binne.»
Noe av det første vi gjorde da vi kom til Mr. Jacksons stasjon var naturligvis å få en sammenligning mellem våre ur og hans kronometer. Mr. Armitage var også så elskverdig å ta omhyggelige tidsobservasjoner for mig. Det viste sig at vi ikke hadde vært så langt fra det riktige som vi hadde trodd. Den stand vi hadde antatt for urene var omtrent 26 minutter feilaktig, det gjør altså 6 1/2° i lengde. Ved en lengere sammenligning av Mr. Armitage's så vi også at urenes gang var
