verden omkring ute, under oss den ulendte opskrudde drivis, og innenfor skimtet en så vidt litt av landet — bare is, breer og skodde. På den ene side den civiliserte europeer i rutet engelsk drakt, høie guttaperka vannstøvler, vel barbert og frisert, med en duft av parfymert sepe, som på lang avstand var merkbar for villmannens skjerpede sanser, — på den annen side villmannen, klædd i skitne filler, svart av tran og sot, med langt ugreid hår og bustet skjegg, med et ansikt hvis naturlige blonde farve umulig kunde skjelnes gjennem det tykke lag, som en vinters anstrengelser med varmt vann, mose, filler, og til slutt kniv forgjeves hadde søkt å fjerne. Ingen ante hvem han var, eller hvor han kom fra. Jackson: «I am dam'd glad to see you.» — «Thank you, I also.» — «Have you a ship here?» — «No, my ship is not here.» Jackson: «How many are there of you?» — «I have one companion at the ice-edge.» Mens vi pratet videre, hadde vi begynt å gå innover mot land. Jeg gikk ut fra at han hadde kjent mig igjen, eller iallfall forstått hvem som skjulte sig bak dette ville utseende, trodde ikke at en rent fremmed vilde blitt mottatt så hjertelig. Da stanset han med ett, ved en tilfeldig ytring fra mig, så mig stivt inn i ansiktet og sa hurtig: «Arn't you Nansen?» — «Yes, I am.» — Jackson: «By Jove, I am glad to see you.» Og han grep min hånd og rystet den enda en gang, mens hele ansiktet blev et eneste velkommen, og gleden over det uventede møte strålte fra de mørke øinene. Jackson: «Where have you come from now?» — «I left the Fram in 84° N. lat., after having drifted for two years, and I reached the 86° 15' parallel, where we had to turn and make for Franz Josef Land. We were, however, obliged to stop for the winter somewhere north here, and are now on our route to Spitzberg.» — Jackson: «I congratulate you most heartily, you have made a good trip of it, and I am awfully glad to be the first person to congratulate you on your return.» Enda en gang grep han min hånd og rystet den trofast. Vanskelig kunde det vært mere velment, det håndslaget var mer enn form. På sin gjestfri engelske vis sa han straks at han hadde «plenty of room» for oss, og at han ventet skibet sitt hver dag. Med «plenty of room» opdaget jeg siden han mente at der ennu var noen kvadratfot på gulvet i hytten deres som ikke var optatt om natten av hans sovende feller. Men «hvor der er hjerterum, er der alltid husrum». Så snart
