friske slag. Efter rev kunde det vanskelig være; de var for store. Men hundeslag? Kunde en hund ha vært ikke mere enn et par hundre skritt fra oss om natten, uten at den hadde gjødd, og uten at vi hadde hørt den? Det syntes ikke rimelig. Men hvad var det så? Ulv? I underlige tanker, mellem tro og tvil, gikk jeg videre. Skulde alt vårt slit, alle våre sorger, savn og lidelser slutte her? Det forekom mig utrolig, og dog — — og ut fra tvilens tåkeland begynte vissheten endelig å demre. — Da nådde på ny en strøm av hundebjeff øret, tydeligere enn før, flere og flere slag så jeg som ikke kunde være efter annet enn hunder; innimellem reveslag, men så små de så ut nu! Så gikk en lang stund, ingenting å høre uten fuglelarm. Atter tvil. Kanskje var det bare drøm det hele? Men så husket jeg hundeslagene; de i det minste var da virkelighet. Men hvis her var mennesker, kunde vi knapt være på Giles Land eller et nytt land, som vi hadde trodd hele vinteren; vi måtte altså likevel være på sydsiden av Franz Josefs Land, og den var riktig den mistanken som jeg hadde fått for et par dager siden: vi var kommet syd gjennem et ukjent sund og ut mellem Hooker Island og Northbrook Island, og var nu utfor den siste ø — tross den uløselige strid med Payers kart.
Det var med en underlig blanding av følelser jeg fant mig vei innover mot land gjennem denne mengde av koss og ujevnheter. Med ett mente jeg å høre en menneskestemme huje, en fremmed stemme, den første på tre år. Hjertet banket, blodet strømmet til hjernen, jeg sprang op på et koss og hujet med mine lungers kraft. Bak den ene mannestemme midt i isørkenen, dette bud fra livet, stod hjemmet og alt hjemmet rummet — jeg så ikke annet, mens jeg bante mig vei frem mellem flak og skrugarer så fort som skiene kunde bære mig. Snart hørte jeg rop igjen, så også fra en skrugar en mørk skikkelse som beveget sig mellem kossene. Det var en hund; men lengere unda kom en annen skikkelse ... et menneske! Hvem? Jackson eller en av hans feller? eller kanskje en landsmann? Vi nærmet oss hurtig hverandre, jeg viftet med hatten, han gjorde det samme. Jeg hørte ham snakke med hunden. Jeg lyttet. Det var engelsk, og som jeg kom nærmere, trodde jeg å dra kjensel på Mr. Jackson, som jeg mintes jeg en gang hadde sett. Jeg lettet på hatten, vi rakte hverandre hånden: «How do you do?» — «How do you do?» Over oss tåketaket, som lukket
