Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/245

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

jeg kom til orde, spurte jeg hvordan det stod til hjemme, og han fortalte at både min hustru og mitt barn var i beste velgående, da han reiste for to år siden. Så kom turen til Norge og den norske politikk; men den visste han ikke noe om, og jeg tok det som et tegn på at der også måtte være bra. Han spurte nu om vi ikke med en gang kunde gå ut og hente Johansen og våre saker. Jeg mente det blev tungt for oss å trekke dem over denne opskrudde isen; hvis han hadde folk nok, vilde det sikkert være bedre å sende dem ut. For å varsko Johansen om vårt møte, fyrte vi to skudd hver. Snart møtte vi flere menn. Det var Mr. Armitage, næstkommanderende, Mr. Child, kjemiker og fotograf, doktoren Mr. Koetlitz. Da de kom nær, gav Jackson dem et vink og lot dem forstå hvem jeg var. Atter blev jeg hilst hjertelig velkommen. Enda flere møtte vi: botanikeren Mr. Fisher, Mr. Burgess, og finnen Blomquist. Fisher har siden fortalt mig at han hadde trodd det måtte være mig da han først så en mann der ute på isen; men han kom rent fra den tanken da han møtte oss, for han hadde sett mig omtalt som blond, og her så han er mørk mann med ravnsort hår og skjegg. Da de var der alle sammen, sa Jackson at jeg hadde nådd 86° 15' n. br., og fra syv kraftige struper fikk jeg et tredobbelt engelsk hurra, så det ljomet bortover iskossene. Straks sendte Jackson karene avsted for å hente kjelker og gå ut til Johansen, mens vi gikk videre innover mot huset, som jeg nu mente å kunne se på stranden. Jackson fortalte mig at han hadde brever til mig hjemmefra, og både ifjor vår og nu i våres hadde han hatt dem med sig nordover, for den mulighet at vi kunde møtes. Vi fant ut at han i mars måned måtte ha vært ikke så langt sønnenfor vår vinterhytte[1]; men der måtte han vende, da han blev stanset av et åpent vann, det samme åpne vannet som vi hadde sett mørk luft over hele vinteren. Først da vi kom op nær husene, spurte han nærmere om «Fram» og vår drift, og jeg fortalte i korthet vår saga. Han sa mig senere at han hele tiden siden vi møttes hadde trodd at skibet var ødelagt, og at vi to var de eneste overlevende av ekspedisjonen; han mente å ha lest et sørgmodig uttrykk i mitt ansikt da han først spurte om skibet, og var siden engstelig for å berøre det emne mer, ja han hadde endog i stillhet advart

sine menn om ikke å spørre. Det var først ved en ytring av mig at

  1. Han hadde nådd Kapp Richthofen, omtr. 35 kvartmil sønnenfor oss.