Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/208

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


var en del av vårt eget legeme vi så. Hadde vi ikke tilgang på dette vaske materiale, fant vi at det også gikk an å bruke kniv og skrape huden med.

Var det vanskelig å få skuret vår egen kropp, så var det uråd å få klærne våre rene. Vi prøvde på alle optenkelige måter; vi vasket dem både på eskimovis og på vår egen; men det var og blev like ille. Vi kokte skjortene våre i gryten, både én time og to, men tok dem op for bare å finne dem akkurat like så fettet som da vi stappet dem ned. Så tok vi på å vri tranen ut av dem. Det hjalp noe bedre. Men det eneste som hadde riktig klem, det var å koke dem og så skrape dem med kniv mens de var varme.

Imens grodde hår og skjegg vilt på oss. Visstnok hadde vi saks, så vi kunde klippet det; men da vår utrustning av klær jo ikke var overdådig, syntes vi det varmet litt å ha alt dette håret som begynte å rekke oss ned på akslene. Men rammende svart var det, likesom ansiktene, og vi syntes tennene og det hvite i øinene lyste uhyggelig hvitt da vi fikk se hverandre igjen i dagslyset nu da våren kom.

Det var et eiendommelig liv som nok kanskje kunde prøve ens tålmodighet på mange måter; men like fullt var det ikke så uutholdelig som en kanskje skulde tro. Vi syntes vi i grunnen hadde det ganske bra. Humøret var godt hele tiden, og vi gledet oss til alt det gode fremtiden gjemte til oss. Efter at han var kommet hjem blev Johansen en gang spurt, hvordan vi to hadde hatt det om vinteren, om vi kunde klare oss for å bli uvenner; for det skal jo være slemt å bli slik isolert, to mann sammen alene. «Å nei,» svarte han, «vi blev nå ikke det; det eneste var at jeg har den uvanen å snorke når jeg sover, Og da spente Nansen til mig i ryggen.» Jeg kan ikke nekte at det hendte; jeg gav ham adskillige velmente spark i den anledning; men han vred bare litt på sig, og sov trøstig videre, for å fortsette i en annen toneart.

Slik var det vår tid gikk. Det meste av den forsøkte vi å sove bort, og det hendte at vi drev det til 20 timers søvn i døgnet. Hvis noen ennu svever i den gamle villfarelse at skjørbuk skal skyldes mangel på bevegelse, da er vi et levende bevis på at så ikke er tilfelle; for hele tiden hadde vi den ypperligste helbred. Efter hvert som lyset vendte tilbake med våren, fikk vi jo mere lyst til å være ute. Nu var det heller ikke så koldt alltid. Så var det også det at tiden til opbrudd nærmet sig, og det blev noe av hvert å gjøre med forberedelser.