trøstet oss med hver gang tiden falt tung å holde ut. Livet var jo ikke så riktig hyggelig. Det at maten var noe ensformig gikk nu enda an, skjønt vi ofte lengtet efter litt skifte i kosten. Tenk om vi kunde hatt litt sukker- og melspise til all denne gode kjøttmaten, da skulde vi ha hatt det som prinser! Vi kunde rent fråtse i tanken på fylte kakefat, for ikke å snakke om brød og poteter. Vi skulde ta grundig til oss når vi nådde tilbake. Og vi skulde begynne så snart vi bare kom ombord i jakten. Mon tro de hadde poteter ombord der, tro de hadde ferskt brød? Å ja, hårdt skibsbrød lot sig nu også høre, især hvis vi kunde få det stekt i smør og sukker. Bedre enn mat vilde det ellers være å få rene klær. Og så bøker. Tenk bare, bøker! Huff, de klærne vi gikk i var fæle, og når vi riktig vilde ha oss en hyggelig stund, da satte vi oss til å ørske om en stor og lys og ren butikk, hvor veggene hang fulle av bare nye rene bløte ullklær, og hvor vi kunde gå og plukke ut alt det vi vilde ha. Tenk, rene underbukser, skjorter, en bløt koselig ulltrøie, myke og lekre ullbukser, og så rene ullstrømper og varme filttøfler — kunde der tenkes noe deiligere! Og så kanskje et romersk bad. Ja, vi kunde sitte opi soveposen ved siden av hverandre og snakke time efter time om alt dette. Det syntes næsten ufattelig at slikt noensinne kunde hende. Å, å kunne få kaste fra sig alle disse tunge fettete fillene vi her gikk i! På alle kanter var de klistret til kroppen. Verst var det på benene; for der hang underbuksene fast over knærne, og når en gikk, så rev og slet og lugget det i skinnet, så en blev sår og blodig opefter innsiden av lårene. Jeg hadde min arme nød med å holde disse sårene fra å bli altfor gjengrodd av fett og stygghet, og vasket dem rett som det var med mose og en liten fille fra et bind i apoteket, og så litt vann, som jeg varmet i en kopp over lampen. Aldri før har jeg forstått hvilken skjønn opfinnelse såpe i grunnen er. Det var mange slags forsøk vi gjorde på å få vasket det «grøvste» av oss, men de var alle omtrent like mislykket. Vann bet jo ikke det ringeste på all denne tranen; bedre var det å skure sig med mose og sand. Det siste kunde vi finne nok av i veggene i hytten, når vi hakket isen av dem. Det virkningsfulleste middel var ellers å få hendene godt innsmurt med varmt bjørneblod og tran, og så skure det av igjen med mose. Da blev de så hvite og bløte som de lekreste jomfruhender, og vi trodde mest ikke lenger det
