Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/193

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

hadde liten lyst til å ta på det sure arbeidet med å flå i vind og 39° kulde.

Det var ikke meget avveksling vi hadde. Livet bestod i en to-tre ting: Først å koke og spise frokosten om morgenen. Derefter kanskje en lur igjen, og så en tur ut for å få litt bevegelse. Men det gjorde vi allikevel minst mulig av, da våre klær ikke nettop egnet sig for ophold i friluft om vinteren, gjennemtrukket som de var av fett, og for resten slitt og hullet på flere kanter. Vindklærne, som vi skulde ha over til vern mot vinden, var så stygt medtatt og opflengt at vi ikke kunde bruke dem, og tråd til å lappe med hadde vi ikke så meget av at jeg syntes vi hadde råd til å bruke den før våren, når vi skulde reise. Jeg hadde gjort regning på å kunne sy oss klær av bjørneskinn. Men å få skinnene renset for fett tok tid. Og enda senere gikk det å få tørket dem. Den eneste måten vi kunde få gjort det på var ved å spile dem op under taket i hytten, og der var det ikke plass til mer enn ett av gangen. Fikk vi så endelig et par ferdig, måtte vi først og fremst bruke dem til sengen vår — vi lå på rå fettede skinn, som litt efter litt råtnet. Når vi så langt om lenge hadde fått underlaget i sengen i orden med tørre skinn, så måtte vi tenke på å lage oss en sovepose; det blev noe koldt i lengden å ligge i den ullteppeposen vi hadde. Ved juletider fikk vi da til slutt istand en bjørneskinnspose. På den måten gikk de skinn vi kunde få tørket, og det endte med at vi blev gående vinteren over i de klærne vi hadde.

Disse spaserturene var en sur fornøielse også av den grunn at det støtt og stadig blåser deroppe, og vinden tok hårdt under den bratte fjellveggen. Vi syntes det var vidunderlig velgjørende når det en enkelt gang hendte at det var så noenlunde stilt. Som oftest hvinte stormen om oss, og pisket sneen avsted, så alt stod i et rokk. Da kunde det gå mange dager hvor vi næsten ikke satte nesen ut gjennem husgangen, og da var det bare den hårde nød som drev oss ut, hver gang vi skulde hente noe is til drikkevann, eller et bjørnelår. eller en skrott til mat, eller noe spekk til brensel. Som regel tok vi også inn noe salt sjø-is, eller om der var en åpning eller sprekk å finne, litt sjøvann til suppen vår, for å få mere smak på den.

Når vi kom inn og hadde fått opdrevet matlyst til et nytt mål, bar det til med å lage kveldsmat, spise sig god og mett, og så stikke