så det klang i den kolde hårdføkne sneen. Vi jog dem aldri bort, der var selskap i disse husdyrene; ofte kunde vi ligge i halvsøvne og bille oss inn at vi lå hjemme og hørte rottene og musene regjere på loftet over oss; — vi hørte hvorledes de sloss og fór rundt deroppe, og rett som det var, tittet de ned gjennem peispipen til oss. Vi unte dem gjerne litt av vår overflod så lenge de bare vilde holde sig til kjøttet, som de også helst spiste. Men begynte de å dra på spekkstykkene våre, blev vi sinte; dem hadde vi ikke så god råd på. Når vi gikk og spaserte i mørket, hendte det ikke sjelden at vi hørte det tuslet omkring oss, og så kunde vi skimte skikkelsen av en rev, som kanskje satte sig tett ved oss for å kikke på oss. De var som oftest hvite; men der var også mange blå-rever, med vakker sortblå pels. En av disse kom ofte igjen; vi kjente den på et særlig stygt iltert skrik, som den satte i hver gang den kom oppe på brekammen og merket at en av oss var ute, så den ikke uforstyrret kunde gå like på kjøtthaugen vår. Men ikke før hadde vi dukket ned i hytten, før vi hørte det gnog på taket igjen.
En gang blev det da virkelig gjort et forsøk på å fange dem. Johansen laget en felle av et frossent hvalross-skinn, som han satte stillepinner under, og som blev godt lastet med sten, så det blev en ganske bra fall-lem. Denne fellen stillet han op på taket over hodet vårt, og så satt vi og lydde og lydde, for å høre når den falt. Da han kom ut næste morgen, var fellen nede, men der lå ingen rev under. Derimot hadde den dratt avsted både med stillepinnene og agnen hans; den ene pinnen fant vi igjen lenge efter langt ute på isen. Efter det gav Johansen op den fangsten.
Imens gikk tiden, solen sank lavere og lavere, inntil vi den 15. oktober så den for siste gang over åsen i syd; dagene blev hurtig mørkere, og så begynte da den tredje polarnatten.
To bjørner til skjøt vi om høsten, den 8. og den 21. oktober; men efter den tid så vi ingen før våren. Da jeg våknet om morgenen den 8. november, hørte jeg det knaste av tunge skritt i sneen utenfor, og så tok det på å rumstere i kjøttet og spekket vårt oppå taket. Jeg skjønte det var bjørn, og krøp ut med børsen; men da jeg kom op av husgangen, kunde jeg ingenting se i måneskinnet. Dyret hadde merket mig, og var alt vekk. Og det var oss forsåvidt ikke imot som vi
