ståltråd, harpun og harpunline, min samling av stener, moser o. l., som var opbevart i små seilduksposer. Det verste av alt var ellers næsten at de også hadde dratt avsted med et snørenøste, som hadde vært vår trøst og vårt håp, for vi hadde regnet på å lage oss tråd av det snøret, når vi skulde til å sy klær, fottøi og sovepose av bjørneskinn til vinteren. Godt var det at de ikke også hadde reist avsted med teodolitten og de andre instrumentene som stod der, men de har vel vært for tunge for dem. Jeg var sint — og så skulde det til og med være på min egen fødselsdag! Og bedre blev det ikke da jeg i tusmørket gikk og rotet om i uren ovenfor der jeg hadde hatt sakene liggende, for å se om jeg iallfall ikke kunde finne i hvilken retning de djevlene hadde dratt avsted med dem, og jeg så møtte en rev som stanset op ti alen fra mig, satte sig ned og utstøtte noen forbitrede hyl, så skjærende og uhyggelige at en helst måtte holde sig for ørene. Den var tydeligvis på veien til sakene mine igjen, og var ergerlig over å bli forstyrret. Jeg fikk tak i noen store stener og slengte efter den; den skvatt unda et stykke, men satte sig oppe på brekanten og hylte videre, mens jeg rasende gikk hjem i hytten, la mig til køis, og spekulerte på hvad vi skulde gjøre for å hevne oss på disse udyrene. Vi kunde ikke avse patroner til å skyte dem; men en stenfelle kunde vi alltid lage. Men det blev med forsettet; der var alltid så meget annet å gjøre nu i begynnelsen, mens det ennu var lyst nok til å finne passelige stener, før sneen hadde dekket uren. Imidlertid blev revene ved å gjøre ugagn. En dag hadde de trukket avsted med termometret vårt, som vi stadig hadde utenfor hytten. Forgjeves lette vi efter det i lang tid, inntil vi endelig fant det gravet ned i en snehaug et stykke unda. Fra nu av var vi meget omhyggelige med å legge en sten over det om natten; men en morgen fant vi at reven hadde fått veltet vekk stenen og var dratt av med det igjen. Det eneste vi dengangen fant, var futteralet, som den hadde kastet fra sig et stykke borte; termometret selv fikk vi aldri se mere; det hadde føket om natten, så sporene var forsvunnet. Gud vet hvilken revekule det nu pryder! Efter den dag hadde vi lært å tjore det termometret vi hadde igjen.
Hele vinteren holdt revene til ved hytten vår. Stadig hørte vi dem gnage på de frosne bjørneskinkene og skrottene der oppe på taket,
