sig ned i posen, og sove mest mulig for å få tiden til å gå. I det hele hadde vi det ganske bra i hytten vår. Med tranlampene våre kunde vi holde temperaturen midt i rummet på omkring frysepunktet. Ved veggene var det betydelig koldere, og der slo fuktigheten sig ned i vakre rimblomster; stenene var helt hvite, og lampeskinnet blev kastet tilbake og funklet fra tusen krystallflater, så vi i lykkelige stunder kunde drømme oss i en marmorhall. Denne prakt måtte riktignok betales dyrt, for ved væromslag ute, eller når vi stekte og braste meget, da rant den i bekker nedover og inn i soveposen til oss.
Vi gjorde tjeneste som kokk hver vår uke, og dette gav i grunnen den eneste avveksling i vårt liv, — tirsdagene, da den ene sluttet kokkeuken og den andre begynte sin, dannet de merkepeler som vi inndelte tiden efter. Stadig regnet vi ut hvor mange kokkeuker vi hadde igjen til vi skulde bryte op om våren. Jeg hadde håpet på at jeg skulde få gjort så meget denne vinteren, få bearbeidet mine observasjoner og iakttagelser, og skrevet på min reiseberetning, men det var ikke stort som blev gjort. Det var ikke bare det sparsomme flagrende lyset fra tranlampen som hindret, heller ikke den ubekvemme stillingen, når en lå der på ryggen eller satt oppe og vred sig på de hårde stenene, mens det verket i den utsatte legemsdel; men disse omgivelser gjorde en i det hele ikke oplagt til arbeide. Hjernen arbeidet sløvt, og aldri fikk en lyst til å skrive noe. Så var det da kanskje også det at det ikke var råd til å holde det en skrev på rent; bare en tok i et stykke papir stod det et mørkebrunt fettmerke efter fingrene, og streifet en flik av klærne hen over det, blev det en mørk strek. Optegnelsene fra denne tid ser fæle ut. De er «svartebøker» i bokstavelig forstand. Tenk å kunne skrive på rent hvitt papir med sort blekk! Ofte hadde jeg vanskelig nok for å lese de blyantoptegnelsene jeg hadde gjort dagen før, og nu, da denne bok skal skrives, har jeg min dyre nød med å finne ut hvad der en gang har stått på disse svartbrune bladene — jeg belyser dem på alle mulige måter, jeg undersøker dem med lupe, men like fullt må jeg av og til gi det op.
Dagboksoptegnelsene fra denne tid er også ytterst sparsomme; det kan gå uker da der ikke finnes annet enn de nødtørftigste meteorologiske observasjoner med anmerkninger. Livet var så ensformig at det lite var å skrive om. De samme tanker kom og gikk dag efter dag;
