fulgte ikke øiet den ville jakt der oppe i luften, inntil endelig krykkjen måtte slippe sitt bytte, og tyvjoen skjøt ned og snappet det før det ennu nådde vannet. Misunnelsesverdige skapninger, som ferdes med slik overlegenhet høit over andre dødelige! Ute på sjøen lå hvalrossene og dukket og brølte, og høit i luften for alkekongene i store svermer så en hørte vingesuset av dem langt bort. Der var liv og skrik på alle kanter. Men snart synker solen, sjøen lukker sig, fuglene forsvinner litt efter litt mot syden — polarnatten begynner, og her blir så stilt, så stilt.
Den 7. september kunde vi endelig ta fatt på byggingen av vår hytte. En god tomt hadde vi sett oss ut i nærheten, og fra nu av kunde en daglig sett oss gå dit om morgenen som andre arbeidsfolk med et spann drikkevann i den ene hånd og en børse i den andre. Vi brøt sten oppe i uren, slepte dem sammen, grov ut tomten, og bygget murer som best vi kunde. Redskap hadde vi ikke stort av; det vi mest brukte var de bare never. Den avskårne kjelkemeien fikk igjen gjøre tjeneste som spett til å bryte løs de fastfrosne stenene, når vi ikke greide det med nevene; en skistav med doppsko av jern blev nyttig til å hakke op grus i tomten med. Spade laget vi oss av et skulderblad av en hvalross; det blev surret på et stykke av en avbrukket skistav. Hakke fikk vi av en hvalrosstann surret på fløitstokken av en kjelke. Det var skrøpelige greier å fare med; men med tålmodighet gikk det, og forsvarlige murer vokste smått om senn op, med mos og grus imellem stenene. Været blev efter hvert koldere, og det hindret oss ikke lite i arbeidet; jorden vi skulde grave i stivnet, og stenen som skulde brytes frøs fast; sne kom det også. Men så blev vi vel forundret da vi krøp ut av hulen om morgenen den 12. september og fant det deiligste tøvær med 4° varme. Det var næsten den høieste temperatur vi hadde hatt på hele turen. I skummende fosser styrtet bekkene på alle kanter ned fra fjellet og breen, og duret lystig mellem stenene i uren og ned mot sjøen. Overalt sildret og titret vann; som ved et trylleslag var det igjen kommet liv i den stivnede natur, og bakken var rent grønn å se på. En kunde drømme sig sydpå, glemme at en lang lang vinter stod for døren. Næste dag var alt forandret igjen. Sydens milde guder hadde igår gjort den siste kraftanstrengelse, og var igjen flyktet, kulden var kommet, og sneen hadde dekket alle
