øiet rakk. Det var en utrolig mengde. En times tid efter forsvant de helt igjen. Hvor de kom fra, og hvor de drog hen, var jeg ikke i stand til å opdage.
I de følgende dager slet vi da med å flå og oplemme hvalrossene og få alt i sikkerhet på stranden. Et vemmelig arbeide: ligge oppå dyrene ute i vannet, og måtte skjære ned så dypt en kunde nå under vannflaten. At en blev våt fikk nu enda gå; det tørker da med tiden; verre var det at vi ikke kunde undgå å bli innsauset med spekk og tran og blod fra topp til tå, og våre stakkars klær, som vi skulde leve enda et år i før vi kunde få skifte, for ikke vel i de dagene, de trakk i sig tran, så det gikk tvers igjennem like inn til skinnet. Vi var ikke i tvil om at denne flåingssjauen var det verste arbeidet på hele ferden, og hadde ikke nøden drevet oss, hadde vi nok latt dyrene ligge der de var; men brensel for vinteren trengte vi, om vi så kanskje kunde undvært kjøttet. Da det så endelig var undagjort, og vi hadde to svære spekk- og kjøtthauger på land, godt gjemt under de tykke hvalrosskinnene, var vi ikke lite fornøid.
I denne tid levde måkene herrens glade dager. Det var overflod på avfall — spekk, tarmer og annen innmat. I store flokker samlet de sig fra alle kanter, både ismåker og stormaker, og et evig skrik og leven holdt de natt og dag. Når de hadde spist sig så mette at de ikke orket mere, satt de mest utenfor på is-kossene og snadret sammen. Da vi kom for å flå, var det ikke mer enn så vidt de flyttet sig et lite stykke fra skrottene; hele tiden satt de og ventet i lange rekker på isen ved siden av oss, og ført av enkelte dristige officerer rykket de stadig nærmere. Ikke før falt der av en liten spekkslintre, så var to-tre ismåker over den, ofte mellem benene på oss, og sloss om den så fjærene føk. Utenfor seilte stormfuglene i sin tyste spøkelsesaktige flukt frem og tilbake over sjøen. Op og ned langs strandkanten ferdedes ustanselig flokker av krykkjer; med et dumpt smell styrtet de som en pil mot vannflaten hver gang et lite krepsdyr viste sig der. Krykkjene var vi særlig glad i, for de holdt sig utelukkende til sjøens dyr, og lot vårt spekk ifred — og så var de så lette og yndige. Men op og ned langs stranden suste også tyvjoen uavlatelig, og rett som det var blev vi skaket op av ynkelige klageskrik over hodene våre — det var en krykkje som blev forfulgt av en tyvjo. Hvor ofte
