på innsiden av isen. I denne kanalen var det vi fortøiet den, og her håpet vi å kunne trekke den på land; bre-isen gikk med svak skråning helt ut i vannet, så det syntes å høve godt. Vi rundet av iskanten, laget oss talje ved å tre tauet gjennem en stropp vi skar i hode-- skinnet, brukte vår avskårne kjelkemei som spak på tauenden, og hugg hakk i isen opefter for å få tak med spaken; men alt vi slét og arbeidet, var det ikke mer enn så vidt vi fikk det svære hodet opfor kanten. Mens vi var som best i gang med dette, ropte Johansen: «Nei se den!» Jeg vendte mig. Der kom en svær hvalross svømmende like inn i kanalen til oss. Den hadde ikke hastverk, spilte bare øinene op og så forundret på oss og det vi holdt på med; hadde vel sett en kamerat, og vilde inn og undersøke hvad vi hadde fore med ham. Stille, langsomt, og med verdighet kom den helt inn til kanten hvor vi stod. Heldigvis hadde vi børse med oss; da jeg nærmet mig med den, reiste den sig bare op i vannet og stirret lenge og forskende på mig. Jeg ventet tålmodig på at den skulde snu hodet, og så sendte jeg kulen inn i nakken på den. Den blev bedøvet, men tok snart til å røre på sig, så flere kuler måtte til. Mens Johansen sprang efter patroner og harpun, måtte jeg slåss med den som jeg best kunde, og med en stokk se å hindre den fra å baske sig ut av løpet igjen. Endelig kom Johansen igjen, og jeg fikk gjort det av med den. Vi var lykkelige over vårt hell. Men vi undret oss på hvad hvalrossen vilde inn i den smale rennen til oss efter. De må være utrolig nysgjerrige de dyrene. Da vi to dager før holdt på med å flå bjørnene, kom en hvalross med unge kloss inn til iskanten og stirret på oss; den dukket flere ganger, men kom alltid igjen, og tilslutt helt op på isen med forkroppen, for å se bedre. Og det flere ganger på rad. Det var først da jeg rykket like inn på livet av den med børsen at den plutselig sanset sig, og kastet sig bakover i vannet igjen — vi kunde se den fjerne sig hurtig dypt nede, med ungen ved siden.
Nu hadde vi to svære hvalrosser, med veldige tenner, flytende i kanalen vår. Vi prøvde igjen på å få halt op en av dem; men det nyttet like lite. Tilslutt innså vi at den eneste råd var å flå dem i vannet; men det var hverken noe lett eller noe hyggelig arbeide.
Mens vi holdt på med hvalrossene den dagen, fikk vi med ett se hele fjorden hvit av hvitfisk, som boltret sig overalt utover, så langt
