spor; nu skulde den ikke mere vike. Denne smale stripen med bart land — også den hadde kuldens og mørkets jetter fått i sin makt; nu hersket de like til sjøen. Jeg stod og så utover. Så øde, så forlatt denne trollbundne naturen var! Der nede mellem stenene løftet nok valmuen ennu sitt vakre hode over sneen, de svinnende solstråler skulde enda en gang kysse dens gule kronblader, men så kryper den under teppet for å sove den lange vinter og først våkne til nytt liv når våren kommer. Den som bare kunde gjøre det samme!
Efter en ukes arbeide var murene til vår hytte ferdige. De var ikke høie, knapt tre fot; men så hadde vi gravet oss likeså meget ned i jorden, så det skulde bli høide nok til å stå der inne, mente vi. Nu gjaldt det bare å få tak over; men det var ikke så greit. Det eneste materiale vi hadde var altså den stokken vi hadde funnet, og så hvalross-skinnene. Stokken, som var sine tolv tommer tykk, fikk Johansen tilslutt hugget over med vår lille øks efter en dags arbeide; den blev lagt på taket som mønsås. Så var det skinnene; men de var stive og frosset fast til kjøtt- og spekkhaugene som de dekket. Vi fikk dem endelig løs ved å bruke kiler av hvalrosstann, sten og tre. Å frakte de svære skinnene den lange veien til hytten vår var ikke lettere; vi rullet dem, bar dem, trakk dem, og tilsist gikk da også det. Men det vanskeligste av alt blev å få de frosne skinnene strukket over hytten. Med tre av halvskinnene gikk det så noenlunde; vi kunde med nød få bukket og bendt litt på dem; men det fjerde var fullstendig hårdfrosset — vi måtte finne et hull i isen og senke det i sjøen for å få det optint.
Jeg syntes det næsten var engstende at vi i denne tiden ikke så eller merket noe til bjørn — det var jo den vi skulde leve av vinteren over; de seks vi hadde fått, vilde ikke forslå langt. Jeg fant det ellers forklarlig nok, da fjord-isen, som bjørnen helst holder til på, jo hadde reist sin vei den dagen vi holdt på å drive til havs med hvalrossene, og jeg mente at når nu isen la sig, måtte der komme bjørn igjen. Det var unektelig en lettelse da jeg en morgen (den 23. september) fikk øie på en bjørn med det samme jeg kom om odden for å se til skinnet vi hadde på bløt i sjøen. Den stod i stranden like ved. Den hadde ikke sett mig, og skyndsomt trakk jeg mig tilbake, for å slippe frem Johansen, som kom efter med børse; selv sprang jeg for å hente min.
