flere ganger, og for hver gang fikk den minst én kule i hodet; blodet silte nu i strømmer, og mer og mer medtatt blev den; men den vendte stadig fjeset mot oss, og det var vanskelig å få et helt dødelig skudd bak ved øret. Under en av disse manøvrer skulde jeg i en fart stikke børsen i hylsteret på dekket for å ro nærmere, men glemte at hanen var spent, og i det samme gikk skuddet av. Jeg blev en del forskrekket; jeg trodde kulen gikk gjennem kajakkbunnen, og begynte så smått å lee på benene; men de var hele, og da jeg heller ikke hørte vannet fosse inn, blev jeg trygg. Kulen var gått gjennem dekket og ut igjennem siden et stykke over vannlinjen. Vi hadde imidlertid fått nok av denne komedien — hvalrossen lå bare og gispet efter været, vi rodde godt innpå, og i det samme den snudde litt på hodet, fikk den to kuler like bak øret. Den blev liggende stille; vi rodde til for å slenge harpunen i; men før vi nådde så langt, var den sunket og borte. Det var en traurig ende på historien; ni patroner var alt i alt gått med til ingen nytte, og en god del slukkøret rodde vi stilltiende til land. Som hvalrossfangere fra kajakk forsøkte vi oss ikke mere den dag. Men nu fikk vi øie på en hvalross som nettop var gått op på fast-isen et stykke unda. Der skulde vi kanskje få igjen for den vi nettop hadde mistet. Det varte heller ikke lenge før en til kom op ved siden av den. Vi tok en middagshøide og gav dem tid til å roe sig, så drog vi utover. Efterat de hadde brølt og holdt et stygt leven en god stund, lå de nok nu trygge og sov, og forsiktig listet vi oss like inn på dem, jeg foran og Johansen hakk i hæl efter. Først gikk jeg op til hodet på den nærmeste, som lå med ryggen til. Da den hadde trukket hodet godt inn, og det var vondt å få skudd på et sårlig sted, gikk jeg bakenom den og op til hodet på den andre; — dyrene lå fremdeles urørlige og sov i solskinnet. Her var bedre, og da jeg så Johansen stå ferdig ved hodet på den første, brente jeg på like ved nakken. Dyret veltet litt over og blev liggende død. Da det smalt, skvatt den første til, men fikk i det samme Johansens kule. Halvt bedøvet veltet den sin kjempekropp om mot oss. I en håndvending hadde jeg også sendt den rundkulen fra mitt glattløp; men likesom Johansen skjøt jeg for langt frem i hodet, blodet strømmet ut gjennem nese og munn, den pustet og hostet, så en kjente luften dirre. Den støttet de veldige huggtenner på isen, og lå rolig og hostet blod som et brystsykt
