Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/168

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

menneske, aldeles likegyldig med oss. Tross dens veldige kropp og uformelige utseende, som minner om bøig og jutuler og annen styggedom, var det noe så mildt bedende og hjelpeløst i de runde øinene som den lå der, at en glemte både trollhammen og sin egen trang, og bare ynkedes over den. Det kjentes mest som et mord. Med en kule bak øret gjorde jeg ende på det. Men de øinene forfølger mig ennu — det var som det i dem lå hele den hjelpeløse hvalross-slekts bønn for tilværelsen — — Men den er fortapt; den har mennesket til forfølger.

Det kan like fullt ikke nektes at vi frydet oss over alt det kjøtt og spekk vi her hadde fått på ett brett; det var vederlag for alle patronene som var ofret på den som sank. Men ennu hadde vi ikke dyrene i land, og det vilde bli et langt arbeide å få dem flådd og lemmet op og bragt hjem. Det første vi gjorde, var å gå efter kjelker og kniver. Og da det jo var mulig at isen kunde slitne av og komme i drift, fant jeg det også sikrest å ta kajakkene på kjelkene med det samme; det hadde begynt å blåse noe ut fjorden. En heldig forholdsregel. Uten den kunde det blitt uvisst nok hvordan det var gått oss. Som vi holdt på å flå, øket vinden raskt, og det blev snart en hel storm. Innenfor oss gikk en smal råk eller sprekk, den hvalrossene hadde ligget ved. Jeg var redd for at isen skulde åpne sig her, og vi drive av. Under arbeidet hadde jeg derfor stadig øie med sprekken, om den skulde bli bredere. Den holdt sig uforandret, og vi blev ved å flå så fort vi orket. Da vi hadde fått den første hvalrossen halvflådd, kom jeg tilfeldigvis til å se innover isen, og blev vår at den var slitt av et godt stykke innenfor oss, så den del vi stod på alt lenge hadde vært i drift; det var svarte sjøen mellem oss og fast-isen, og blåste gjorde det så det røk av skumskavlene. Det var ingen tid å miste. Det var mer enn tvilsomt om vi klarte å ro noe lengere stykke op imot slik vind og slik sjø; men ennu så det ikke ut til at isen hadde drevet lengere fra land enn at vi kunde komme over dit, om vi bare skyndte oss. Helt å opgi de svære dyrene vi nu en gang hadde nedlagt, kunde vi ikke overvinne oss til, og i en fart karvet vi av det kjøttet vi kunde nå i, og slengte det inn i kajakkene. Så kuttet vi omtrent en kvart av huden med spekket på, og slengte ovenpå, og så bar det avsted innover. Vi hadde knapt forlatt vårt bytte før måkene slo sig ned i snesevis om den halvflådde skrotten. Misunnelsesverdige skapninger