tok den sig en liten tur op i lien, men kom snart tilbake og stillet sig over moren, som for å forsvare henne mot oss. Et haglskudd i skallen gjorde ende på dens liv.
Dette var jo en god begynnelse til vinterforsyningen. Da jeg gikk tilbake til hytten for å hente flåkniver, hørte jeg skrik i luften høit over mig. Der fløi sandelig to gjess sydover! Å, hvor jeg så lengselsfullt efter dem der de fór, og ønsket jeg bare kunde fulgt dem dit de nu stevnet!
Næst mat og brensel gjaldt det mest å få en hytte. Å bygge veggene var ikke vanskelig; der var sten og mose nok. Verre blev det med taket; hvad vi skulde gjøre det av, hadde vi ennu ingen anelse om. Heldigvis fant jeg en solid rekvedstokk av furu opskrudd på stranden, ikke langt fra vår hule; den vilde danne en ypperlig mønsås i huset. Men var der én, kunde det være flere. Noe av det første vi derfor gjorde var å ta en tur innefter stranden og lete; men alt vi fant, var en kort morken stokk, som ikke dudde til noe, og så noen fliser efter en annen stokk. Jeg begynte da å tenke på å bruke hvalrosshuder til tak i stedet.
Den følgende dag (29. august) skulde vi prøve vår lykke i hvalrossfangsten. Å angripe dem i enkeltkajakk hadde vi mindre lyst til; jeg syntes vi hadde hatt nok av det; utsiktene til å bli kantret eller få en huggtann gjennem bunnen inn i låret var ikke nettop tiltalende. Kajakkene blev derfor surret sammen, og mens vi satt oppå ringen, styrte vi ut mot en stor okse som lå og dukket like utenfor. Vel rustet var vi med børser og harpuner, og mente det hele måtte være lett nok. Å komme på skuddhold var heller ikke vanskelig, og vi tømte våre rifleløp i skallen på dyret. Bedøvet blev det liggende et øieblikk, og vi rodde innpå; men så begynte det å slå og hvirvle rundt i vannet uten samling. Jeg ropte at vi måtte skåte; men det var for sent; hvalrossen kom under kajakkene, og vi fikk adskillige dunk i bunnen under dens voldsomme bevegelser, før den endelig forsvant mot dypet. Snart kom den op igjen, og pustet nu så det gjenlød lang vei, mens blodet sprutet av munn og nese, og vannet blev rødt rundt omkring. Vi var ikke sene om å ro til og gi den en ny salve i hodet. Atter dukket den, og vi trakk oss forsiktig tilbake, for ikke å få et angrep underifra. Om litt var den oppe igjen, og vi rodde til på ny. Dette gjentok sig
