gang vi hadde foten i land der. Adkomsten var så slem at vi knapt forstod hvordan vi skulde få kjelker og kajakker fraktet inn der. — Idag er endelig det lengselsfullt ventede omslag i været kommet; i natt stilnet sydvesten av, og barometret, som jeg dagstøtt har banket på for å få til å gå op, har endelig tatt på å stige så smått, og vinden har begynt fra den motsatte kant. Nu gjelder det om den vil holde sig der, og om den vil være istand til å drive isen ut igjen.»
Her kommer et stort hull i mine dagboksoptegnelser, og det er først langt på vinteren (fredag den 6. desember) jeg tar mig sammen og får lappet igjen det hullet.
«Efter å ha skrevet i dagboken den 24. august tørnet jeg ut for å finne en likere leirplass med mere le, da vinden var kantret og nu stod rett på teltet. Jeg fant en ypperlig teltplass, og vi var alt i ferd med å flytte dit, da vi med ett opdaget at isen hadde slitnet av på innsiden av oss — der var alt en bred råk. Gjerne vilde vi jo det skulde åpne sig, men ikke på innsiden, og nu gjaldt det for enhver pris å komme over på den faste isen igjen for ikke å drive til havs med pakken. Men vinden hadde øket til stiv kuling, og det var mer enn tvilsomt om vi kunde greie å ro op mot den, selv om det ikke var lengere stykket enn over råken. Den blev også hurtig bredere og bredere. Vi fikk dog se til å gjøre et forsøk, og drog i vei langsefter den til et sted lenger øst hvor vi mente det skulde være litt mere le til å få sette kajakkene på vannet. Men heller ikke der vilde det være lett å få dem ut, hvis en ikke vilde ha dem fylt av vann. Det blåste så rokket gjøv bortover sjøen og skumsprøiten blev kastet langt inn over isen. Det var knapt annet å gjøre enn å slå leir og vente på bedre tider. Vi trengte da et le, for ikke å få teltet flenget av vinden; men alt vi lette, og alt vi tråkket frem og tilbake, så var det ikke et blivende sted å finne, og til slutt måtte vi nøie oss med et skralt le bak en liten haug. Men vi hadde ikke ligget lenge før vindstøtene tok slike tak i teltet at vi fant det rådeligst å ta det ned for ikke å få det ødelagt. Nu kunde vi sove trygt i våre poser under det nedrevne telt og la vinden rase henover oss. Efter en stund våknet jeg og merket at det hadde løiet adskillig, så vi igjen kunde reise teltet, og jeg krøp ut igjen for å se på været. Mindre gledelig overrasket blev jeg ved å opdage at vi alt var langt til havs; vi måtte være drevet
