hvad det skulde bli av oss hvis ikke isen slaknet op snart og vi ikke fikk skaffet oss ny kjøttforsyning, hørte jeg noe tasse og røre på sig utenfor. Det kunde som vanlig være skruing i isen, men det lignet mere noe som gikk — jeg skvatt op. Så hørte jeg det snøftet tett ved teltveggen. Jeg tittet ut gjennem noen huller på den ene siden; der var ingenting, så gjennem et stort hull i veggen på den andre siden — jo, der gikk en svær rusk like utenfor. Den fikk nok i det samme øie på mig i hullet og lusket litt av veien, men stanset igjen og glodde. I en fart hadde jeg revet børsen ned fra teltstokken, stakk den ut gjennem hullet, og sendte bjørnen kulen midt i bringen. Den stupte forover, men reiste sig og kavet sig unda. Så det andre løp i siden. Den sjanglet ennu litt, men så falt den mellem noen koss et stykke fra oss. En usedvanlig svær hanbjørn. Der var foreløbig våre sorger for maten slukt. Vinden derimot fortsatte ufortrødent på samme vis. Da det var dårlig le der vi lå, og vi dessuten var uhyggelig nær iskanten og garen, som det stadig skrudde i, flyttet vi lenger inn på fast-isen, hvor vi fremdeles ligger.
Vi var en tur i land[1] igår, for å se hvordan utsiktene vilde være om vi skulde bli nødt til å overvintre her. Jeg hadde håpet på å finne flatere is lenger inn; men verre og verre blev det jo nærmere vi kom land, og innerst inne ved odden var den tårnet op mot stranden så en mest ikke kunde komme frem; flakene var stablet høit op mot selve breveggen. Vi gikk op på breen for å få utsikt. Et stykke inn i sundet nord for odden så isen ut til å være flatere, mere lik fjord-is; men ingensteds øinet vi råker, hvor det kunde være håp om seljakt. Plass for en hytte var det heller ikke på denne kant. Derimot fant vi på sydsiden av odden en ganske innbydende flekk, hvor grunnen var noenlunde jevn, med litt grønt og gress, og hvor der var sten og mose nok til å bygge av. Men utenfor lå også der isen i et forvirret kaos, og der var ingen råker hvor en kunde vente å finne sel. Vi trøstet oss med at der var bjørneslag nok overalt, og bjørn vilde vel, i tilfelle, bli vår eneste tilflukt både til mat og klær. I fjellveggene over oss hekket masser av alkekonger, som overalt i bergene vi har fart forbi; en rev så vi også. Vi var begge enige om at det vel kunde gå an å
overvintre på dette sted; men vi håpet at det var både første og siste
- ↑ På Hellands Forberg.
