ikke være så vel. Vinden frisknet til, isen tetnet sammen mer og mer, snart var ikke åpent vann å øine på noen kant, selv det åpne hav vi kom fra var forsvunnet, og der sank med ett slag alt vårt håp om hjemkomst iår. Vi innså snart at det ikke var annet for enn å trekke lenger inn på fast-isen og slå leir. Å forsøke på å dra videre over denne ulendte is, som var verre enn noe vi hadde sett før, var det liten mening i; vi vilde ikke komme langt om dagen, og med våre korte stubbkjelker kunde det lett lete for meget på kajakkene i alle disse skrugarer og koss — og så blev vi da liggende der døgn efter døgn, og ventet på at vinden skulde gi sig eller snu. Men blåse gjorde det ustanselig fra samme kanten, og bedre blev det ikke da det kom en del sne som for alvor gjorde isen rent ufremkommelig. Stillingen var ikke nettop hyggelig: ut for oss svære opbrutte hav-isen stappende tett — og gudene må vite om den åpner sig igjen iår —, et godt stykke innenfor oss et land[1] som så alt annet enn innbydende ut til å overvintre i, omkring oss den ufremkommelige isen, og nisten vår sterkt på hellingen. Hvor sydkysten av landet og Eira Harbour nu stod for oss som et helt Kanaans land! Vi syntes at bare vi var fremme der, var alle sorger slukt; der håpet vi jo å finne Leigh-Smiths hytte, eller iallfall noen levninger efter den, så vi fikk noe å bo i, og så trodde vi det måtte være lett å finne vilt der, hvor det visst var meget åpent vann. Vi angret også på at vi ikke hadde skutt noen sel mens vi ennu hadde lett for det. Den natten vi drog fra vår siste teltplass var det ikke vondt om dem. Som Johansen stod ved iskanten og laget kajakken sin til, dukket med ett et selhode op like foran ham; han syntes det var en art han ikke hadde sett før, og ropte på mig. Men i det samme kom det ene hodet op efter det andre bortefter vannflaten, tyst og stilt, 10—20 i tallet, og stod rundt og glante på ham med de svære øinene sine. Han blev helt fælen, syntes det lignet spøkeri, og så forsvant de like så lydløst som de var kommet. Jeg trøstet ham med at det virkelig var en sel vi ikke hadde sett før på turen; det var unge grønlandsseler (phoca groenlandica). Av dem så vi flere flokker senere på dagen også.
Imens fordrev vi tiden som best vi kunde, mest med å sove. Nettop
som jeg ut på morgensiden natten mellem 21. og 22. lå og tenkte på
- ↑ Hellands Forberg.
