like foran Johansen, som kom i mitt kjølvann. Engstelig for i næste øieblikk å få hvalrosstennene gjennem dekket skåtet han akterover det han orket, og grep efter børsen som han hadde nede i kajakken. Jeg var heller ikke sen med å rive min ut av hylsteret. Fnysende stupte hvalrossen sig overende, dukket under Johansen, og kom op igjen like bak ham. Nu syntes han han hadde nok av det naboskapet, og krabbet iland på isflaket ved siden det forteste han vant. Med børsen ferdig ventet jeg en stund på at dyret skulde komme op igjen, men fulgte så hans eksempel. Det hadde så nær kostet mig et koldt bad, det som hvalrossen ikke hadde fått gitt mig; for hele iskanten raste ut nettop som jeg satte foten på den, og kajakken gled fra, idet jeg stod opreist i hullet og balanserte så godt jeg kunde for ikke å kantre. Var hvalrossen kommet igjen i det øieblikk, hadde jeg vel fått hilst på den i dens eget element. Til slutt kom jeg mig da op på isen, og i lengere tid gikk nu ubestet omkring flaket vårt, mens vi nyttet tiden til å få oss middag. Snart var den ved Johansens kajakk, snart ved min. Vi kunde se hvorledes den nede i vannet skjente innunder kajakkene; den hadde visst den største lyst til å angripe dem på ny. Vi tenkte på å gi den en kule for å bli kvitt den, men hadde ikke svær lyst på å ofre en patron, og dessuten viste den oss bare nesen og pannen, og det er ikke nettop det beste en kan skyte på når en vil drepe med ett skudd. Et stort best av en okse var det. Der er noe fantastisk forhistorisk ved disse dyr. Jeg måtte tenke på en havmann eller noe slikt, som den lå der med hodet i vannskorpen, og blåste og fnyste lange tider ad gangen, og glante på oss med de runde glassaktige øinene sine. Efter å ha holdt på slik en stund forsvant den likeså sporløst som den var kommet, og da vi var ferdig med middagen vår, kunde vi uhindret fortsette vår vei, glade over ikke denne gang heller å være veltet eller ødelagt av dens tenner. Det underligste ved det hele var ellers at den kom så helt uten varsel, plutselig dukkende op fra dypet.
Råken langs fast-isen var fullstendig dekket av ny-is, så vi ingen vei kunde komme. Da det dessuten begynte å brise op litt fra SSV, og isen ség på, var det ikke annet å gjøre enn å legge til ved iskanten, og vente til det atter slakket op. Vi bredde soveposen ut, teltet over, og la oss til å sove, i håp om snart å kunne dra videre. Men det skulde
