i dette liv! Sist jeg skrev var jeg så full av mot og håp, og nu ligger vi her værfast på syvende døgnet, med isen skrudd blokktett inn mot kysten og med ufremkommelig opbrutt lende på alle kanter. Det er ikke annet enn skrugarer, koss og slik styggedom, alt det vi ser omkring oss her. Motet er der vel ennu; men håpet om snart å være hjemme er for lenge siden borte, og foran oss står vissheten om en lang og mørk vinter i disse omgivelser.
Det var midnatt mellem den 17. og 18. vi satte av fra vår forrige teltplass, i deilig vær. Det var overskydd, og solen var ikke synlig; men langs hele himmelbrynet i nord lå den herligste rødme med gylne solskyer, og sjøen lå blank og drømte i farvebadet. En vidunderlig natt — foran lå havflaten speilblank, uten et isstykke, så langt øiet rakk, og fremover speilet gled kajakkene rislende for de stille åretak. Det hele var som en gondolfart på Canale Grande; bedre kunde vi ikke ønske oss det. Men der var noe næsten engstende ved denne stillhet, og barometret var sunket sterkt. Det gikk raskt fremover mot odden i SSV, som jeg trodde vi skulde ha en tre mil frem til.[1] Efter noen timer begynte vi å øine is forut; men vi trodde begge det bare var en løs strimmel som lå og rekte med strømmen, og rodde trøstig på. Men efter hvert som vi kom nærmere, så den ut til å være mere sammenhengende, og strakte sig lenger og lenger utover. Fra de lave kajakker var det ikke lett å se hvordan det egentlig hadde sig, og vi måtte op på et koss for å finne ut den beste fremkomst. Det syn som her møtte oss var alt annet enn opmuntrende. Utfor den odden vi styrte på lå flere småøer og holmer, til langt ut i havet, og de var det nok som holdt på isen; overalt lå den, både mellem dem og utenfor. Nærmest ved oss var den slakk, men lengere bort så det verre ut, og fremkomst var det ikke å tenke på lenger ut til havs. Vår eneste utvei var å søke inn til fastis-kanten; langs den kunde det jo hende at det gikk en råk fremefter.
Som vi rodde videre mellem en del små-is, fikk min kajakk plutselig et voldsomt støt nedenifra. Jeg så mig forundret omkring; jeg hadde ikke lagt merke til noe større isstykke i nærheten. Der var nok verre motstandere i farvannet — nede i sjøen fikk jeg se en svær
hvalross som skar akterover; med ett dukket den op og reiste sig høit
- ↑ Clements Markhams Forberg.
