stripe av den røde natthimmelen som speilte sig i den tungsindig vuggende sjø. — Så rodde vi da videre vestefter, langs veggen av den breen som helt dekket landet sønnenfor oss. Mer og mer spent blev vi efter hvert som vi nærmet oss odden vestenfor. Skulde landet her bøie sydover? Og var det ikke land lenger vest? Der mente vi vi skulde finne avgjørelsen på vår skjebne, det gjaldt om vi skal nå hjem i år, eller om det skal bli overvintring her på dette landet. Nærmere og nærmere kom vi langs den stupbratte blå isvegg. Endelig nådde vi odden, og hjertet hoppet i livet på oss av glede: kysten bøide mot sydvest, og vann, bare vann vestover! Så fikk vi øie på et bart fjell som stakk ut fra breen et stykke foran.[1] Det var en underlig høi rygg, kvass som en knivsegg bortefter, noe av det bratteste og kvasseste jeg har sett, altsammen i mørk søilebasalt i tinder og takker, så det lignet en kam. Midt på fjellet var et lavere skar, og der krøp vi op for å se på farvannet sydover. Det blåste stygt oppe i skaret. Den var ikke bred, eggen der. På sydsiden stupte den loddrett flere hundre fot ned på en flat strand dypt nedenunder. Mens vi lå der, fikk jeg med ett høre skrik bak mig. Det var to rever, som sloss om en alkekonge den ene nettop hadde fanget. De klorte og rev og bet alt de orket like utpå kanten av stupet. Så fikk de se oss, som bare var en ti alen fra dem. De holdt op å slåss, glante forundret, og begynte å springe rundt og kikke, snart på den ene siden, snart på den andre. Over oss, i endeløs skogrende jubel, bølget skarer av alkekonger frem og tilbake fra avsatsene i fjellet. Farvannet så åpent ut herfra langs landet videre sydvestover. Vinden var god, og skjønt vi var trette, bestemte vi oss dog til å nytte leiligheten, ta oss litt å bite i, rigge op mast og seil på kajakkene våre, og så seilte vi utover morgensiden, til vinden stilnet helt av, og vi la til land ved kanten av fast-isen igjen og slo leir.[2] — — Jeg gleder mig som et barn her jeg ligger, ved tanken på at vi altså nu virkelig er på vestsiden av Franz Josefs Land, og foran oss har åpent vann uavhengig av is og strøm.»
«Onsdag den 24. august. Det blir visst aldri slutt på omskiftelsene
