øen litt. Da han kom efter, fikk han øie på en bjørn på flat-isen i le for sig; den kom kryssende op mot været rett på ham. Han gjorde sig klar med børsen; men noe nærmere stanset bjørnen, betenkte sig, og kastet med ett helt om, og satte avsted i bjørnegalopp; snart var den ute av syne.
Den øen vi her kom til[1] står for mig som en av de skjønneste pletter jeg noensinne har sett på denne jord. En vakker flat strand, en gammel strandlinje med hvite skjell strødd utover, et smalt belte med klart vann langs stranden, hvor en kunde se sniler og sjøborrer (echinus) pa bunnen og tanglopper som svømte om i vannet. I fjellveggen ovenfor hundrer av skogrende alkekonger, og like ved siden snespurvene som flagret lystig fra sten til sten med sin muntre kvidren. I det samme brøt også solen gjennem det lette skylag, og dagen syntes bare solskinn. Her var liv og bart land, ikke lenger den evige drivis. Bjørnespor var der overalt, revespor så vi også. På sjøbunnen like ut for stranden så jeg hele skoger av tang (laminaria og fucus). Under fjellveggene lå hist og her snefonner med deilig rosenrød sne.[2] På nordsiden av øen fant vi i en bergvegg mange blåmåker som hekket der og som satt med ungene sine opefter avsatsene. Vi måtte naturligvis klyve op for å sikre oss et fotografi av dette uvante familieliv, og som vi stod der høit oppe i berget kunde vi se tilbake, ut over drivisen vi var kommet fra — som en hvit flate bredte den sig under oss, og forsvant langt langt ute i synsranden. Bak der var det vi hadde ferdes, og fjernt der ute drev ennu «Fram» og de andre.»
Det nyttet ikke å gå helt op på toppen av øen for å få bedre utsikt, for skodden kom igjen deroppe. Vi fortsatte videre vestover, og efter en del slit stod vi endelig ved den ytre iskanten. «Den blå vannflaten lå utbredt for oss så langt øiet rakk, og nu trodde vi at vi for fremtiden bare skulde få fare over den. I nord lå et land,[3] som med sine bratte mørke basaltvegger stupte loddrett i sjøen. Vi så odde bak odde stikke ut nordover, og lengst borte skimtet vi en blålig isbre; i
det indre var det overalt bredekt. Under skyene over landet så vi en
